Vi kom til Xian i går morges kl 8.00. Da hadde vi tatt nattoget fra Beijing kl 20.45 kvelden før. Dere kan tenke dere 25 nordmenn med kofferter og bager skal prøve å komme inn på en av Kinas største togstasjoner (helst) samlet. Det finnes ikke køkultur i Kina. Folk presser på fra alle kanter. Vi fikk grei beskjed fra guiden at vi ikke måtte slippe noen mellom oss, for da ville det plutselig være 100vis mellom oss. Det som var greit var jo at det bare var folk som hadde billett som slapp inn på stasjonen. Ellers hadde det vel vært enna verre. Perrongen til toget åpnet en halv time før toget gikk, og der var det disiplin. Alle dørene mellom vognene var låst. Du måtte gå i akkurat den vognen du skulle være og der sjekket de billetten din utenfor. Jeg havnet i sovekupe med en far som var på reise med sine to tenåringer. Det er jo ikke sånt vi nordmenn synes er komfortabelt med en gang, men det gikk jo greit. Var stuptrøtt etter en lang dag, så jeg sovnet ganske raskt.
Dette var en førsteklasses sovevogn, “softsleeper” kalte de det. Myk seng var det definitivt IKKE. Jeg våknet mangen ganger i løpet av natten og hadde ganske så vondt i hofter , nakke og rygg. Men men, en morsom opplevelse ble nå dette også.
Det har absolutt ikke vært noen late dager i Beijing. Vi har sett Himmelens tempel, Den himmelske freds plass, Maos mausoleum, Den forbudte by, Kullhøyden, jeg klarte å finne Starbucks ;-), vi har vært på Den kinesiske mur, Trommetårnet og besøkt Beijings “hutonger”. Det er tradisjonelle boligkvarterer bygget den gang man overholdt reglen om å ikke bygge høyere enn keiserpalasset. Jeg vil skrive mer om de forskjellige stedene når jeg legger ut bilder.
Jeg er skikkelig hoven og sår i beina etter all trakkingen her, for ikke å snakke om varmen og luftfuktigheten. Men jeg vil ikke klage , det er akkurat sånn jeg liker det. Ellers er det jo ganske spesielt å reise i en sånn gruppe også da. Ganske behagelig på mangen måter. Alt er organisert og fikset for deg. Du slipper å tenke ut noe selv. Samtidig blir det jo travelt. Opp grytidlig om morgenen og program hele dagen. Ikke mye tid til å sitte seg ned en plass å bare kjenne på stemnngen i byen.
Og jeg prøver vel ikke så hardt å bli kjent med noen kinesere når jeg har 24 andre i reisefølge jeg kanskje skal bli litt kjent med. Men som sagt jeg har lært utrolig mye disse dagene om Kinas historie. Det hadde jeg jo ikke lest meg opp på selv, selv om jeg hadde reist alene.
Det kjedeigste med å reise i grupper er all ventingen. Men men, så får jeg trent opp tålmodigheten min….Sunt det og..
Vi har allerede vært 4 dager i Kina. Har vært travle og veldig spennende dager. Siden jeg ikke har pc selv nå blir det ikke lett å poste noe her. Buissnes sentrene på hotellet stenger kl 20, så etter det er det ikke tilgang til pc. Merkelig å kjenne hvor avhengig jeg har blitt av å sjekke fb og mailen min da. Fb er jo blokkert her, så har litt absinens her jeg sitter ;-).
Men som sagt har hatt noen fantastiske dager. Vil skrive litt mer om alle tingene jeg har sett når jeg kommer hjem og får postet noen bilder. Å reise er den beste utdannelsen man kan ta. Lærer så utrolig mye her på denne turen. Guiden vår er helt fantastisk flink.
I går gikk jeg på den Kinesiske muren. Heeeeelt utrolig fantastisk vidunderlig merkelig opplevelse. Tenk at jeg har vært på den kinesiske muren. Mao sa at man er ikke et skikkelig menneske før man har gått på Den Store Muren. Nå har jeg gjordt det da, så får vi se om jeg blir noe skikkeligere menneske etter denne turen.
Ja, nå er vi her. Vi landet i Beijing kl 13.00, på verdens største flyplass. Og den var enorm. Nå så jeg bare en terminal da og der måtte vi ta tog for a komme til bagasjebåndet. Litt større enn Flesland liksom.
Vi ble hentet med guide og kjørt rett til Himmelens tempel. Synd at jeg ikke får postet noen bilder nå, men det får vi ha tilgode.
Det er ihverfall hyggelige folk i gruppen vår. 24 stk som har meldt seg på denne turen. De fleste er litt eldre enn meg, så er det en som har 2 unger med seg. Veldig blandet type mennesker.
Jeg er veldig overrasket over Beijing. Det er så rolig for å være en hovedstad med 7-8 mill mennesker. I hele kommunen bor det ca 20 mill. Men det virker nesten som en landsby. Ingen høye hus midt i sentrum. Jeg spurte guiden og hun sa at byen er delt inn i 6 “sirkler” og ikke før i 4. “sirkel” eller bydel er det høye hus. Dette for a bevare Beijing som den en gang var. Helt genialt. Jeg har nesten en følelse av å gå i kulisser her og at menneskene er statister i en film. En rar følelse. Men det er bare så annerledes enn jeg forestilte meg. Men vi skal jo se to andre byer i Kina også, som jeg har hørt er totalt annerledes.
Mer om Beijing i morgen 🙂 trenger en god natt søvn etter en lang reise.
Flyturen til Kina ble ikke særlig hyggelig. På første flyet fra Bergen til Oslo la jeg selvfølgelig igjen i-paden min. Derfor blir det mye feilskriving her 🙂 Jeg flydde med Norwegian. Jeg merket jo med en gang at jeg hadde glemt i-paden og fortet meg til Norwegian skranken pa Gardermoen. Men det var ikke mye de kunne hjelpe med. Må si jeg er veldig lite imponert over sevicen deres. Hun i skranken hadde ingen hun kunne ringe for a spore opp i-paden. Vi hadde forlatt flyet for 15 min siden og hun fortalte meg at det allerede var pa vei tilbake til Bergen. Hvordan er det mulig? Hun sa jeg måtte kontakte hittegodset selv. Hjalp ingenting at jeg var pa vei til Kina. Synes det er ganske dårlig gjordt. De har navnet mitt, telefonnummer og e-mail, så det burde vært veldig lett for de a spore meg opp. Men sånn service kan man visst ikke forvente lenger. Irriterende ihvertfall.
Flyet fra Oslo til Kastrup gikk jo greit heldigis. Men flyet derfra til Beijing var over 1 time forsinket. Vi flydde med SAS. Første gang jeg flyr med de til Asia. Ikke det samme som Singapore airlines eller andre asiatiske selskap akkurat. Her er det ikke mye ekstra nei ;-D, men det er jo akkurat det de reklamerer med ogsa.
Jaja, vi rakk nå frem til Beijing etter 9 timer i luften og en liten jente som hadde skreket intenst i 6 av de. Stakkers liten!
ENDELIG ! Dette har jeg ventet på lenge. Jeg booket turen til Kina i november i fjor. Så gjett om jeg er spent nå? Her er bilde av en av bygningene vi skal opp i i Shanghai. Jin Mao-bygningen som er 88 etasjer og neste 450 m høy. Blir litt sug i magen det gitt. 3. høyeste bygningen i verden. Men mest av alt gleder jeg med til Den Kinesiske muren utenfor Beijing.
Jeg flyr til Oslo i morgen og møter resten av gjengen som skal være med. Blir spennende å se hvem det er 😀 . Så flyr vi til Beijing på natten, mellomlanding i Kjøbenhavn. Fra Kjøbenhavn til Beijing tar det nesten 9 timer. Så vi er vel i Beijing utpå dagen Kinesisk tid. Skal prøve å poste litt her hver dag, hvis det ikke blir alt for travelt.
En av de første slummene du ser når du kommer til Manila ligger langs en elv på veien fra flyplassen. Forholdene her ser ut til å være mye verre enn i Baseco. Bare under den 4 felts broen var det 62 familier som bodde. Helt ufattelig. Det var så mye forurensing der at det så ut som elven var ren olje. Insekter, boss og avføring alle veier.
Vi prøvde å gå mellom “husene” under broen. Det var bare noen tynne planker som var laget som gater, rett over den skittneste elven du kan tenke deg. Helt bekmørkt var det også der, så du måtte føle deg frem og gå veeeeeldig forsktig. En forferdelig klam og ekkel luft og den lukten det var der, skitt, eksos og råtten søppel. Jeg hadde nok ikke klart å bodd der en dag.
Vi fikk være med en annen norsk familie ut der noen lørdag morgener. De delte ut mat til de som bodde der. En næringsrik suppe laget av kylling, nudler og grønnsaker. Vi pratet med folkene der og fant fort ut at det var mye sykdom der. Mangen av barna hadde malaria, luftveisplager og orm i magen. Orm i magen er helt vanlig når man går uten sko i skittent vann eller på bakken. Parasitter går inn i foten og vandrer inn i innvollene. Ekkelt. Men da lærte jeg hvor enkelt det egentlig er å redde noen liv, gi barna sko å gå med. For mangen dør jo av underernæring pga orm i magen. Etterhvert startet også denne norske familien å ha medicine outreach. De fikk leger og sykepleiere med en dag i måneden til å behandle og gi medisiner til de som trengte det. De gjør en fantastisk jobb der nede ennå.
I “gatene” under broen. Det er bare blitzen min som lyser opp her. Tror ikke folk mye over 60 kg skal gå her, da hadde de rast rett i det skitne vannet.
29.nov 2007, mens vi bodde i Manila, skulle vi på konsert med Akon. Jeg hadde så vidt hørt om han,men ungene ville gå, så da var det jo gøyt at vi skulle gjøre noe litt annerledes sammen. Før vi reiste inn til sentrum så vi plutselig på BBC news at det var forsøk på mititærkupp i Manila. En tanks hadde kjørt inn i et av de sørste og mest eksklusive hotellene i byen og de militære hadde tatt seg inn på regjeringsbygget. Men vi skulle på konsert uansett :-P.
Taxiensjåføren som kjørte oss til Araneta Coliseum var bekymret og sa han ikke visste hva som ville skje nå. Vi verken så eller hørte noe, annet enn på tv og radioen, ellers så det ut som alle var opptatt med sine daglige liv. Vi storkoste oss på konserten, men da vi skulle ut å ta texi hjem igjen merket vi at dette ikke var en helt vanlig dag. Manila er en vanvittig svær by, egentlig satt sammen av 9 mindre byer. Hele byen er 5,6 mil lang og et par mil brei. Og nå skulle vi ca 4 mil for å komme oss hjem igjen til vår bydel.
Det var ingen taxier som ville ta oss med den veien. De snakket om unntakstilstand og portforbud og ville ha en helt urimelig høy sum for å kjøre oss. Vi sto et par timer å kranglet med forskjellige sjåfører, og det nærmet seg midnatt. Alle filippinere fikk jo taxi. Endelig kom det en mann bort til oss og spurte om vi trengte hjelp. Jeg forklarte situasjonen og han gikk bort til en taxi å ba han om å kjøre oss hjem og bruke takstameteret som han var pliktig til. Vi var så takknemlig og lettet.
Taxien kjørte oss et par kilometer og så stoppet han. Han ville ha mer penger for å kjøre oss, han og begynte å snakke om portforbud og ville ikke rekke tilbake til sentrum før veiene ble stengt. Vi prøvde å diskutere, men det nyttet jo ikke. Han hev oss ut av bilen. I den mørkeste mest forlatte gaten i Manila. Da ble jeg faktisk ganske redd. Der sto jeg med mine to barn og ante ikke hvor jeg var og hvordan vi skulle komme oss hjem. Vi så en hovedvei i nærheten og begynte å gå mot den, kanskje vi kunne få fatt i en taxi igjen og nå bare gi de hva de enn forlangte. Det kom ingen taxier, men plutselig så vi en buss der det sto Muntilupa på. Det var ihvertfall vår bydel. Vi hoppet på den. Vi hadde blitt advart så mangen ganger mot å ta busser i Manila på kvelden da var du garantert å bli ranet. Bussene ble visst ranet hver eneste dag her og ofte var det ganske så brutalt. Men ingenting skjedde heldigvis denne kvelden. Det var jo ekstra mye politi ute i natt også, så folk var vel kanskje litt mer forsiktig. Vi kom et stykke fra der vi bodde, men fikk heldigvis tak i en trisyckle (moped m sidevogn) betalte dobbelt så mye som vanlig og ble kjørt helt til døren. Gjett om vi var lettet når vi kom hjem, like hel og alt var vel.
Vi var vel enige om at selv om det var mye stress og kanskje litt farlig etter konserten så var det verdt å gå på den……Og dagen etter var konfikten med militæret og regjeringen løst, så det var jo også bra 😀
De første ukene skulle vi bare gjøre oss kjent i Manila og klare å komme oss rundt. Alt var bare så spennede og nytt. Heldigvis snakker de fleste engelsk der, så det er lett å kommunisere med folk. Min datter og jeg ville likevel lære oss tagalog (filippinsk) fordi det var veldig mangen av de fattige som ikke hadde gått på skole og derfor ikke lært seg engelsk. Vi hadde privattimer to ganger i uken. Det var sykt vanskelig synes vi, men vi forsto nå mer og mer av det som ble pratet om. Vi prøvde å lese aviser og bare se på filippinsk TV og stoppet ofte å snakket med noen tiggere ikke langt fra der vi bodde. Det var da vi ble kjent med Jenny og Ricky, et ungt par som sto med motorveien utenfor kjøpesenteret hver eneste dag og tigget. De hadde tre barn med seg, Rickyman, Jessica og Rickyboy :-D. Vi hadde mye kontakt med de det året vi bodde her og lærte de ganske godt å kjenne. De hadde fått sitt første barn (Rickyman) da hun var 13 år. De var egentlig fra landsbygden et stykke utenfor Manila, men det var ikke jobber til de så de flyttet til byen. Den vanlige historien om hvorfor folk flytter til byene og kanskje opplever å bli enda fattigere.
Noen uker så vi de ikke på veien. Vi pleide alltid å kjøpe noe ris og frukt som vi gav de. Da de var tilbake en dag, hadde de ikke med seg Rickyman. De fortalte han hadde vært syk og døde. Han var bare 6år. Selvfølgelig hadde ikke de hatt penger til sykehus og medisiner til han, noe som desverre skjer så alt for ofte her nede. Det er offentlige sykehus som er gratis for de fattigeste, men de gir ikke ut medisiner, det må pasientene kjøpe selv, så da er det jo ofte lite hjelp man kan gi.
Det gikk enda noen måneder og vi holdt kontakten. En dag fortalte hun at hun var gravid igjen. Dette var 5 barnet hennes og hun var så vidt fylt 20 år. De to eldste var død (Rickyman og en jentebaby) og de to yngste var med i gaten å tigget hver dag. Men hun strålte over hele fjeset når hun fortalte det og faren Ricky sto ved siden av og var kjempestolt. Hvis de fikk en jente skulle hun hete det samme som min datter. Vi hjalp familien med litt midler, så de slapp å ta med seg barna på gaten og moren kunne slappe litt av nå når hun gravid. vi holdt kontakten hele tiden, men vi reiste tilbake til Norge før hun fødte. Da vi skulle ned der noen måneder senere på besøk, traff vi de tilfeldig. Og vi fikk se den nydelige lille jente babyen, som ble kalt Celine. Det var en stor dag for oss alle. Men så mistet vi kontakten igjen da vi reiste hjem og jeg har lurt på så mangen ganger hvordan det går med denne familien. Skjønne mennesker jeg aldri vil glemme……….
Her er familien på besøk hos oss, for å låne dusj og få på seg rene klær. Lille Rickyboy har fått kaffe og det elsket han 😀
Ja, i 2007 bestemte vi alstå at vi skulle bo i Manila et år og være med på hjelpearbeid i slummen. Vi solgte det vi hadde her sa opp jobben ( både jeg og han jeg da var gift med) og dro avgårde. Jeg hadde drømt om dette i mangen år. Jeg ønsket å jobbe med kvinner og barn som var utsatt for overgrep og levde i prostitusjon, så dette var jo et bra sted å begynne og få masse erfaring. Jeg har selv vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen og jeg jobber innenfor rus/pskiatri her i Bergen, så jeg hadde jo endel erfaring fra før.
Min datter var 18 år da vi reiste, hun skulle være med å hjelpe til i “søndagskolen” og ellers i barnearbeid i slummen. Min sønn var 13 og måtte gå på international skole der nede. Alt er jo totalt annerledes der nede, men vi elsket å være der. De vennene vi fikk der er venner vi har kontakt med ennå. Det ble et år (eller 10 mnd) som jeg aldri ville vært foruten. Jeg vil skrive mer om hverdagen vår i morgen, nå er det ut på tur 🙂
“Taxiene” vi tok rundt i Manila. Det er mopeder som har fått sveiset på sidevogner. Kostet ca 1 kr å flytte seg rundt med de. De andre norske som bodde i Manila, anbefalte oss å skaffe egen bil, siden det kunne være farlig for hvite å ferdes overalt der nede. Men det var ikke noe vi ønsket å bruke penger på og dessuten ville vi komme oss rundt og leve som de fleste filippinere. Spennende. Min sønn hadde fått så mangen kamerater der nede så jeg følte egentlig meg ganske trygg for han. Mens min datter fikk ikke farte alene rundt. Vi har heldigvis aldri opplevd noe ubehagelig eller kommet i farlige situasjoner her…..
Her inne bodde en familie på 5!! Hyggelige folk, hilser og har alltid tid til å snakke med deg.
Baseco, en av de største slummene i Manila. Dette var første stedet vi ble kjent med i Manila. Vi trodde jo at dette måtte være det verste stede å bo, men det viste seg at det finnes verre steder……. I dette område bodde vi ofte i helgene, når vi skulle hjelpe til med søndagskole og matutdeling
Stormen tok huset en natt. Og dette skjer jo hver eneste høst. Hundrevis av hus blir rasert og til og med menneskelig går tapt. Neste dag vi kom der hadde de rettet litt opp på huset og flyttet inn igjen.
