I morgen tidlig reiser meg og en venninne til Vilnius, hovedstaden i Litauen. En passe stor by tror jeg med rundt 550 000 innbyggere. Har lest at det er en perfekt korthelgby. Akkurat passelig stor til å få med deg det du ønsker på en helg.
Vi blir der fra torsdag til søndag, så da burde vi ha god tid på oss 🙂 Vi skal bo i gamlebyen og håper selvfølgelig at den er pyntet til jul nå.
Det er faktisk første gang jeg reiser på “juletur”. Blir kjekt å gå på julemarkeder og kanskje komme litt i stemning. Kanskje det blir en tradisjon hvert år; å sjekke ut julemarkeder i europa?
Litauen blir land nr. 62 som jeg besøker. Nr. 30 i europa.
Jeg poster fra Litauen enten i helgen eller når jeg er hjemme igjen neste uke. Uansett deler jeg nok noen bilder på instagram limi70
Før jeg reiste, assosierte jeg Nepal med naturkatastrofer, fattigdom og menneskehandel. Jeg trodde jeg ville møte et land og et folk i desperasjon og dyp nød. Mennesker som hadde mer enn nok med seg selv og sin egen overlevelse. Jeg så for meg at det lignet en del på det jeg opplevde i India. Mange tiggere i gaten, søppel og skit alle steder, mange forkrøplete mennesker og en litt aggressiv stemning.
Ja, sånne forestillinger kan man faktisk ha før man reiser til et nytt land. Jeg gruet meg faktisk litt for hva jeg kom til å se og oppleve. Og likevel valgte jeg å reise :-D. Det er jeg veldig glad for. Jeg opplevde nepalesere som utrolig vennlig og omsorgsfulle. Ikke bare mot meg som turist, men mot hverandre. Når jeg satt forskjellige steder (busser, cafeer eller torg) studerte jeg menneskene rundt meg. De smiler når de henvender seg til fremmede, reiser seg på bussen for eldre eller mødre med barn, ungdommer klapper små barn på kinnet og de ler mye sammen. Hjelpsomme er de også. Hver gang jeg tok en buss var det alltid noen som spurte hvor jeg skulle og viste hvor jeg måtte gå av.
Tålmodig og overbærende var de også. Man hører ikke ofte at en nepaleser klager. Hvis det er noe som ikke fungerer sier de bare; “What to do?”, med et smil (noen ganger et lite oppgitt smil)
Her tar jeg en minibuss inn til sentrum. Det er flere som står i bilen. Og så bare ler de når “innkasteren” vil ha flere inn. Vi hadde nok ikke funnet oss i dette i Norge.
Det var noen spennende uker jeg hadde i Nepal og jeg føler jeg har fått opplevd mye.
Her er fra en av de første dagene mine i Kathmandu. Vi gikk på oppdagelsesferd på et marked. Selv om man blir helt ør i hodet av alle inntrykkene og støyen så er det jo veldig morsomt.
Jeg har ikke tall på hvor mange templer jeg har sett. Her er ihvertfall en av de største stupaer i verden. Boudhanath stupaen. Under rehabilitering.
En annen stupa var ape-tempelet Swayambhunath. Nesten make, bare mye mindre. Det var en gøy og tøff tur opp noen hundre bratte trapper. Her var det små aper som hoppet rundt. (Har blogget tidligere om turen, så bla gjerne bak i arkivet)
Utsikten fra Swayambhunath. Kathmandu er en ganske svær by altså.
Her er noen av apekattene. Det er mange nydelige detaljer på templene. Også dørene og takene på vanlige hus kan ha gamle tradisjonelle utskjæringer. Blir ikke ferdig med å se her.
Thamel er turisområdet i Kathmandu. Mange små gater med små butikker som er overfylt med varer. Her kan du shoppe alt du trenger av trekking-utstyr og suvenirer. Det virker veldig kaotisk, men området er ikke veldig stort, så du finner alltid tilbake til den gaten du begynte i (til slutt)
Så var jeg plutselig på den økologiske gården jeg skulle jobbe på. En liten familie tok imot meg. De skulle jeg bo hos mens jeg jobbet her.
Jeg luket i åkrene og samlet avgall til å lage kompost av.
Om jeg gjorde veldig mye nytte for meg vet jeg ikke, men nå har jeg nå ihvertfall gjort det også 🙂
De var veldig glad i orange blomster. Der det var plass utenom i åkrene hadde de plantet blomster. Vakkert da.
Ellers dyrket de forskjellig sitrusplanter, poteter, ris, urter, kaffe, guava, mais og sennepsplanter. Sikkert mer også som jeg ikke fikk med meg.
Datteren på gården tok meg med til landsbyen Banepa en dag og viste meg rundt. Jeg hadde jo vært uten Internett i flere dager oppe på fjell-gården. Hadde sterke abstinenser.
Hun var en sprudlende ung jente på 14 og vi ble gode venner den tiden jeg var på gården.
Vakkert å se risterasser oppover fjellsiden.
Her er eneste lekeapperatet jeg så i Nepal. De bygget disse huskene overalt når det var festivaltid. En av helgene jeg var det var det Dawali, eller lysfestival som de kalte det. Den varte i 4-5 dager og de hedret forskjellige guder, dyr og familiemedlemmer hver dag.
Jeg ble rastløs etter en uke på gården og hadde lyst til å se mer av Nepal. Bonden foreslo at vi skulle ta en vandretur i fjellene. Jeg betale han 50 dollar pr. dag for å være guiden min.
Vi tok jeep til en liten by som het Charikot, fire timer østover fra Banepa. Herfra skulle vi gå opp til 3840 moh. Første dagen kom vi oss opp til 3500 og måtte overnatte på et gjestehus. Vi hadde brukt over 5 timer på turen og tåken kom sigende. Og sammen med tåken kom også kulden.
Vi begynte å gå mot toppen Kalinchowk før klokken 5 neste morgen, for å rekke soloppgangen. Selv om det bare var 340 høydemeter til å gå hadde jeg ikke sjangs. Det er tungt å gå opp bratte trapper når det i tillegg er over 3000 meter. Jeg brukte litt over en time. Utsikten var helt utrolig herfra, selv om jeg ikke fikk med hele soloppgangen. Vi ser hele Himalaya herfra.
Nå står jeg i et hindu-tempel å tar bilder. Her kommer mange for å tilbe hver uke, så det bor to “hellige” menn her fast.
Himalaya og Everest bader i morgendisen. Vakkert.
Utsikt ned til den lille landsbyen vi overnattet i.
I Norge har vi Trolltunga. Her i Nepal har de Dragehodet. Jeg ville ikke gå ut på den. Men jeg har sett bilder av folk som har stått der.
De siste dagene var jeg tilbake i Kathmandu. Jeg var to dager i en barnehage å deltok litt med undervisning. Ellers var jeg bare turist. Siste helgen hadde jeg leid meg et hotelrom. Jeg var ganske sliten etter å ha vært rundt så mange folk hele tiden og opplevd så mye. Det var utrolig deilig å bare være alene og ta det helt med ro da.
Her besøker jeg Patan Durbar Square. Den eldste hinduistiske byen i verden.
Å jobbe som frivillig er en spennende måte å reise på. Man får jeg vært med på ting som man ikke kunne planlagt på egenhånd. Men akkurat det å være sammen med 15-20 tenåringsjenter på huset i Kathmandu første uken, ville jeg ikke gjort igjen.
Hvis jeg skal jobbe frivillig igjen noe sted vil jeg ha kontakt direkte med de jeg skal jobbe med tenker jeg.
Men uansett er jeg veldig glad for å ha fått vært med på dette.
Nepal var mitt 16. land i Asia. Land nr 61 totalt.
Om bare to uker reiser en venninne og jeg på juletur til Vilnius i Litauen. Land nr 62 😉
Det var mange av templene som var under rehabilitering her, så det ble ikke så fine bilder akkurat.
Patan Durbar Square er den eldste buddhistisk byen i verden. Den er mye mindre enn den i Kathmandu, men mye finere.
Dette store palasset hadde kollapset helt i et stort jordskjelv som var i 1944. UNESCO har spyttet i ganske mye penger for å bygge det opp igjen. Fikk ikke vite helt når det sto ferdig, men det er ikke veldig mange år siden.
To jenter har funnet seg et fint sted å spille et spill 🙂
Her var det mange forskjellige gudeskapninger som vokter tempelet.
Jeg var en stund i Patan. Hvis jeg satt meg ned kom det hele tiden guider bort til meg å begynte å mase. Kjenner jeg er ganske trøtt i dag og vil egentlig bare være i fred. Jeg svarte bare kort på spørsmålene deres og prøver å si høflig at jeg vil ha en helt alene-dag. Det er visst ikke lett å forstå for de gir seg ikke før jeg reiser meg og går.
Det er mye flott de selger rundt på markeder. Alle vil selvfølgelig at jeg skal se på tingene deres. “Its free to look”, sier de alle. Men ser du litt for lenge på tingene følger de etter deg og maser på priser. Jeg er ikke så lett å overtale lenger. Har sluttet å handle så mye suvenirer.
Nå må jeg pakke ned i kofferten min igjen. I morgen tidlig begynner den lange reiser min hjemover. Regner med jeg er i Bergen midt på dagen tirsdag. Har hørt at det er kommet snø. Håper den er borte til jeg kommer hjem.
Jeg poster en oppdatering fra turen og mer bilder når jeg er hjemme.
Durbar Square i Kathmandu er en av tre kongepalass-plasser i Nepal. Plassen består av en samling templer bygget fra 1500-tallet og oppover. En måte kongene viste sin storhet på.
Det kostet 1000 rupees å komme inn der, litt mindre enn 80 norske. Ganske dyrt for å være i Nepal.
Durbar Square står på verdensarv-listen, men det ser ikke ut som vedlikeholdet her er veldig høyt prioritert desverre.
Bildene jeg har sett fra dette stedet er kanskje veldig gamle eller fotoshoppet litt.
Det bar et stort marked inne på plassen. Mye flotte antikviteter og suvenirer her. Men de begynner så høyt med prisene at jeg ikke gidder å handle med de.
Selv om Durbar Square ligger midt i Kathmandu er det et forholdsvis rolig sted. Og det er deilig å bevege seg et sted uten å nesten bli kjørt ned av mopeder eller biler.
I dette tempelet bor en levende gudinne. Kumari er en liten jente på 9-10 år som de mener er reinkarnert fra hindugudinnen Taleju Deva. En gudinne som har beskyttet kongen helt fra år 1757. Det er endel kriterier for å bli gudinne. Hun skal ha et spesielt utseende og aldri ha vært syk eller blødd. Hun som er Kumari nå har vært det siden hun var 5-6 år.
Jeg ventet utenfor huset en god stund for å få se henne. Hun måtte først motta offer og velsignelser fra prester og prestinner. Så ble hun bært bort til det midterste vinduet. For hun kan ikke la bena treffe bakken.
Hun satt i vinduet i to minutter. Hun så ganske trist ut egentlig. Jeg fikk forferdelig vondt av den lille jenten. Håper hun får menstruasjon snart, så hun blir fri.
Jeg lyet og tok ingen bilder av henne.
Dette er Bhairav som representerer Shiva som ødeleggeren. Det var mange som klappet på den og ofret røkelse og mat o.l. Best å holde han her fornøyd.
Jeg forstår ikke hvordan de kan holde styr på alle de 33 millioner gudene sine.
Her sitter det noen koner som selger mais og annet korn som vi kan ofre til duene. Det er tusenvis av duer her inne og alt er dekket av dueskit. Og litt kuskit innimellom 😀
Gaddi Baithak heter dette tempelet. Det er det nyeste tempelet her. Bygget i 1908. Kongen var inspirert av Europeisk arkitektur.
Om 1908 er våres tidsregning eller nepalsk vet jeg ikke. Nepal er ihvertfall i 2073 nå. I april er det et nytt år her.
Detaljene på søyler, vinduer og dører var helt fantastisk vakkert. Jeg får poste mer når jeg kommer hjem.
Jeg har sjekket inn på et hotel i sentrum og skal være her de to siste dagene. Det var som å komme i himmelen. Toalett med papir, dusj med varmt vann og en deilig myk seng med dyne. Deilig 🙂
I morgen skal jeg besøke Durbar Square i Patan. En liten by rett utenfor Kathmandu. Det er den eldste kongeplassen i Nepal og mye vakrere sier folk.
Nå skal jeg straks legge meg i den deilige myke varme sengen 🙂
Grunnen til at jeg ville jobbe som frivillig mens jeg er i Nepal er at man opplever landet på en helt annen måte enn om man “bare” er turist. Man kommer nærmere de som bor her og føler hverdagslivet på kroppen.
De to siste dagene har jeg vært i en barnehage (bildet). I dag var jeg på den eldste avdelingen. De var 6-7 år gammel. Jeg fikk i oppgave å lære de litt engelsk. Læreren gav meg en bok jeg skulle lære fra. De var flink til å skrive og lese engelsk, men når jeg ville at de skulle gi eksempler på ordene vi pugget, stoppet det helt opp. Så de må pugge en hel haug med ord og setninger som de ikke aner hva betyr. Vet ikke om det er så mye læring i det akkurat 🙂
Det er mange som har dette bildet utenfor døren sin. Det skal visst beskytte mot onde ånder eller noe. Kan jo bli mørkredd bare av å se på det.
Det er også mange små barn som har svart sminke rundt øynene. Det er ikke for å pynte de, men det beskytter de mot sykdom tror de.
Mye overtro her. Vi får heller ikke lov til å sove oppå dynen/teppet vårt, for det vil føre til at vi blir fattige (og kanskje andre ulykker)
Jeg tror det var på lørdag de hedret hunden. Alle hunder, tilogmed løshunder, hadde fått blomsterkrans og tikka (prikk i pannen). De andre dagene i året sparker de etter hundene på gaten.
Det var en veldig snill familie jeg jobbet for på den økologiske gården. Og jeg fikk bare økologisk mat hele uken.
Dette er lunsjen min. Flatbanket, ristet ris, peanøtter, maiskorn og tørre ristete bønner. Veldig tørt, men utrolig mettende.
Frokosten hver dag besto av ris, kål og poteter. Og middagen hver kveld var ris og spinat. Dette er helt vanlig nepalsk kost. De spiser veldig lite kjøtt. Mange spiser ikke kjøtt i det hele tatt.
Tror det blir en stund til jeg spiser ris når jeg kommer hjem. For ikke snakke om kål og spinat 😛
I teen min fikk jeg ekte stevia. Bladene er en bra erstatning for sukker.
Slik håndterer de husholdningsavfall. Det er bare å hive det i gaten, så kommer det en traktor en gang i uken ca å plukker det opp. Hvor det blir av etter det kan de ikke svare på. Kanskje brent?…sier de. Det er også mange som bare brenner søppelet sitt selv hjemme. Miljøbevisst er de ikke. Tilogmed langt oppi fjellet i den vakre naturen fløt det av søppel. Kjipt å se.
Klokken 05.30 har de allerede åpnet butikkene. Her har de også raket sammen noe av søppelet og satt fyr på det.
De fleste steder er det bare squat-do. Dette på gården er faktisk veldig delikat og rent. Har måtte gå på do andre steder, der det stinker verre enn i grisehus.
Og her er det flotte badet på gården. En bøtte med iskaldt vann fungerer som dusj. Datteren i huset forsto ikke hva jeg mente når jeg sa at jeg savnet en ordentlig dusj. Jeg kunne jo dusje hver dag her, mente hun :-D. Hun har vel kanskje aldri sett et baderom med toalett og dusj.
Nå er det bare tre dager igjen her i Nepal. Det er et par steder jeg har lyst å se, så nå skal jeg ikke jobbe mer. Jeg skal bare være turist nå. Så i kveld blir det tidlig i seng (i kveld også), så jeg kommer meg tidlig opp.
Forrige fredag hadde jeg en fridag fra ugresslukingen. Han jeg jobbet for skulle besøke et tempel på en fjelltopp som heter Nagarkot. Jeg tenkte at det kunne være kjekt å henge meg på for å se litt mer av Nepal.
Vi tok bussen fra Banepa til Bhaktapur etter frokost. Tettpakket som vanlig. Det står en gutt i døren og roper ut hvor bussen skal. Når noen skal innpå presser han de innover i bussen. Det er litt av et kaos. Forferdelig mye støy og en voldsom trengsel. Selv om det bare er to kjørefelt, kjører de kanskje tre-fire i bredden hvis det er plass. Og de tuter selvfølgelig hele tiden.
Det var noen trapper opp til dette tempelet også. Så fikk svetter den dagen også.
Vet ikke hvilke gud dette er. Jeg skvatt da jeg så han. Han så så livaktiv ut.
Det viste seg å være en religiøs seremoni der. Det er visst det hver fredag fra kl 12 til kl 17. De har shanti som de kaller det. Synger noen vers på sanskrit (et gammelt indisk språk) og spiller på trommer.
Jeg ble invitert til å sitte med de. Men da jeg så at flere av de var mest opptatt av å gjøre klar pipene for å røyke hasj, gikk jeg ut igjen.
Selvfølgelig var det derfor det var så viktig for bonden å komme seg i tempelet. Når jeg spør han om det ikke er forbudt å røyke i Nepal, sier han at joda det er det. Men ikke når det er hellig røyking. Ja, de som ruser seg finner alltid gode unnskyldninger til å gjøre det.
Jeg gikk rundt på tempelplassen i nesten to timer. Det var et vakkert sted da. Her er en gud med tre hoder og noen armer for mye.
Vakker utsikt var det også. Når det er helt klart vær kan man se litt av Himalaya herfra. Det er veldig forurenset i Nepal, så det er sjeldent sikten er god.
Hva de tørker her på gresset vet jeg ikke. Tobakk eller marihuana?
Monster-edderkoppene var her også.
Den gamle konen var der å hentet vann og frukt til de som hadde gudstjeneste der. Ser ut som alle synes det er helt normalt å røyke hasj her. Det er liksom ingen som reagerer når de “hellige” mennene snakker om det.
Min arbeidsgiver i gult her.
Vi spiste lunsj hos søsteren til bonden. Huset deres hadde blitt helt ødelagt i jordskjelvet i fjord. Nå hadde hun fått seg et nytt flott rosa hun. Hun var veldig fornøyd med å få helt nytt hus.
Nå er jeg altså tilbake i Kathmandu. I dag har jeg vært å jobbet i en barnehage. Jeg var i en gruppe på 25 barn som var rundt 3 år. Allerede da hadde de begynt å lære å skrive tall og bokstaver. Det var veldig gøy å være med de, så det er jo dumt at jeg bare skal være der et par dager. Jeg fikk selvfølgelig ikke ta bilder der.
Nå er det endelig middag. Er skrubbsulten. Jeg får blogge litt mer i morgen.
Bonden jeg jobbet for hadde veldig lyst å ta meg med på en vandretur i fjellene her i Nepal. Jeg var litt skeptisk først, fordi jeg har jo ikke trent til noe fjelltur. Jeg har ikke vært veldig sprek de siste månedene akkurat. Og da jeg var på over 3000 meter i Peru ble jeg litt dårlig. Men jeg lot meg overtale. Det var jo bare å snu hvis det ble for tøft.
Grytidlig søndag morgen klatret vi ned fra gården i Banepa og tok en jeep til en liten by som heter Charikot. Bilturen tok fire timer på en heller elendig vei, nordøst fra Kathmandu. Mot grensen til Tibet.
Charikot ligger ca 1600 moh. Vi begynte å gå opp mot en liten landsby som heter Kalinchowk som ligger 3500 moh.
Det var en ganske tøff tur. Man kjenner det godt på pusten når man nærmer seg 3000 meter. Luften er mye tynnere enn hjemme. Vel er jeg tung i beina fra før, men her ble det ti ganger verre.
Etter nesten fire timer stoppet vi for å spise lunsj. Ikke den fineste resturanten jeg har vært på, men nudlene med egg smakte helt fantastisk.
Vi gikk i to timer til etter lunsj før vi nådde landsbyen vi skulle overnatte i. Nå var vi komt 3500 moh. De neste 350 høydemeterene skulle vi ta morgenen etter.
Det var en buddhistisk festival når vi var på denne turen. Søndag hedret de guden Laxmirh, guden av velstand. Da gikk det grupper med jenter og damer rundt på dørene og sang og danset. Og fikk penger og andre gaver. De måtte selvfølgelig dra meg med på dansen. Kjekt det, men litt flaut også å få så mye oppmerksomhet. Og alle husket meg selvfølgelig i landsbyen dagen etterpå og synes det var så gøy at jeg var med de å danset. Jeg var jo eneste turistene der.
Klokken 5 neste morgen begynte vi på turen opp til toppen for å få med oss soloppgangen. Det var veldig bratt opp, så jeg klarte ikke komme meg helt opp før solen steg opp. Men jeg fikk nå et fint bilde av landsbyen i soloppgangen (første bilde).
Det var et tempel på toppen av Kalinchowk 3840 moh. Der bodde det en prest og en annen “hellig” mann.
Bonden hadde kommer opp nesten en halv time før meg. Han satt med de to andre hellige mennene å røykte marihuana. Og så ber de litt sammen og ringer med bjeller og kysser på forskjellige statuer. Kan ikke si jeg er veldig imponert over gudstilbedelsen når jeg vet at de er så ruset. Jaja, de om det.
Utsikten fra toppen var jo helt fantastisk. Jeg kunne se hele Himalaya.
Borti der et sted er Everest. Det høyeste fjellet i verden som er 8600etellerannet. Nepal har 8 av de 10 høyeste fjellene i verden. Og alle ligger i Himalaya. Kan ikke si at det frister veldig å bestige noen av de. Er ganske fornøyd med at jeg klarte å kravle meg opp her til 3840 meter 🙂
Etter å ha vært noen timer på toppen begynte vi nedstigningen til landsbyen igjen.
Vi stoppet med en resturant på veien for å spise frokost. Her lager hun maten til meg. Det er veldig primitivt i landsbyen selv om dette er en av de rike landsbyene i Nepal. Det er over 20 gjestehus her. Og de lever ganske godt på turister. Mesteparten fra India og Nepal. Det er mange pilegrimer til dette fjellet fordi tempelet der er så “kraftfullt”. Hva de enn mener med det!
Resten av dagen satt jeg på en stein i landsbyen og så på livet. Det var ikke mye som skjedde der for å si det sånn. Folk gikk forbi meg og hilste, men ingen kunne engelsk så jeg satt der for det meste alene. Bonden hadde truffet noen andre “hellige” han kunne røyke med.
Etter enda en kald natt var jeg glad for å gå ned igjen til varmen. Vi brukte vel litt over fire timer på nedstigningen. Tirsdag var det kuen som skulle hylles. Vi gikk forbi noen som hadde fått blomsterkrans og noen malingsflekker på seg.
Selv om jeg ikke har vært i Himalaya har jeg ihvertfall sett Himalaya. Er veldig fornøyd med at jeg har fått gjort det også. Dette er en tur jeg neppe vil glemme noen gang. De siste ti dagene har jeg fått ganske mye trening med å gå i fjellene, så nå skal jeg klare å holde det ved like når jeg kommer hjem.
I dag er jeg kommet tilbake til Kathmandu. Jeg skal være med å jobbe litt i en barnehage resten av uken. Blir spennende å være med på noe nytt igjen 🙂
