Det er bare 2 uker siden jeg kom hjem fra Malaysia, men det føles mye lenger.
Jeg begynner å bli rastløs.
Virker som om jo mer jeg reiser, jo større blir behovet for å komme seg ut igjen.
Ikke misforstå, jeg har det veldig godt her hjemme også for tiden.
Savner jo familien min når jeg er borte.
Men det å gå rundt på et fremmed sted, føle varmen på kroppen og kjenne alle luktene. Det er bare så herlig. Gir meg den frihetsfølelsen.
Og selvfølgelig når jeg må ha på meg jakke og ta med paraply når jeg går ut her hjemme så hjelper ikke det på reisesyken.
Og dette kaller vi “sommer”.
Nei, spørs om jeg ikke må finne på noe i august ihvertfall.
Blir for lenge å vente til 7. september når min søster og jeg reiser til Budapest.
Når jeg tenker tilbake hvor jeg var for 15 år siden, er den nesten som om det bare var en vond drøm. Mine venner og kollegaer synes det er helt utenkelig at jeg engang har vært en sliten og nedbrutt narkoman. Ja, til og med jeg selv synes det er helt utenkelig nå. Jeg er så taknemmlig for de som står meg nær. Hadde jo aldri klart dette alene.
Jeg poster intervjuet som jeg gjorde med Allers for snart 6 år siden. Selvfølgelig hadde jeg brukt litt andre ord noen steder. Det blir jo aldri helt riktig når andre skriver din historie, men alt i alt var det et godt intervju og en veldig sympatisk og hyggelig dame som interjuet meg.
Det er samme plasse jeg jobber på ennå. Har jobbet der over 10 år nå og trives godt med det. Det er en av de få medikamentfrie behandlingsplassene vi har i Norge. Mangen unge flotte mennesker som får hjelp for sitt rusmisbruk hvert år. Må bare si at jeg er så utrolig glad for at det var medikamentfri behandling jeg tok imot i 1999. Det var flere som mente at jeg hadde prøvd behandling så mangen ganger og ikke ville ha nytte av det. De mente jeg heller burde ta imot Subutex eller Metadon. Nei, kan bare ikke beskrive med ord hvor glad jeg er for å være helt rusfri, når jeg ser de på min alder som har tatt imot LAR (legemiddel assistert rusbehandling). De har det ganske så tøfft mangen av de desverre.
Det er mye jeg kunne ha skrevet om det (og ikke minst om legalisering) , for dette er jo et stort tema. Kanskje jeg vil engasjere meg mer etterhvert. Norge trenger ihvertfall flere stemmer som arbeider mot legalisering og for rusfrihet……….
I kveld ble det bare en liten tur opp til Fløyen og ned igjen. Tar en liten time fra døren min og tilbake. I dag var det tungt å gå opp, ikke bare pga gangsperr etter Stoltzeturer og yoga timene denne uken, men fordi tankene mine var tunge. Noen dager er jo sånn, at bekymringene våre overskygger alt annet. Og da er det ekstra viktig for meg å få den turen ut, la tankene og følelsene bare slippe til. Det er eneste måten vi kan bearbeide tunge ting på. Tørre å kjenne på følelsene som er der, akseptere de og de blir lettere “leget”. Og tørre å utforske hvorfor man føler det som man gjør.
På vei opp kjente jeg på tristhet, fordi jeg er bekymret for en nær og kjær. Redsel for å miste en jeg er inderlig glad i. Men jeg kjente også på sinne og frustrasjon for at vedkommende ikke har hørt på råd. Og maktesløshet fordi hjelpen min ikke hjelper, rett og slett.
Når jeg har sortert tankene og er på vei ned igjen, kjenner jeg på optimisme og ny styrke. Jeg gjør en øvelse jeg gjør så ofte jeg kommer på det. Oppmerksomt nærvær eller tilstedeværelse kaller noen det. Jeg tenker det er en måte å få renset sinnet for negative tanker og få friske tanker inn. Ikke fordi jeg ignorerer det jeg må ha fokus på, men fordi det er ikke til nytte å bekymre seg hele tiden. I så fall går denne øvelsen ut på å bruke alle sansene sine. 1.Se noe vakkert hver dag , virkelig legg merke til det og mediter over det. Det har jeg gjordt flere ganger i dag. Jeg studerte mitt barnebarn tidligere i dag, hun er så vakker og jeg nyter virkelig å se på henne. Jeg studerte skogen og mosen på steinene og den vakre solnedgangen da jeg gikk nedover Fløysvingene i kveld. 2. Lytt til noe vakkert. Lykk øynene om nødvendig og lytt til en behagelig eller stimulerdene lyd. Jeg lyttet til små bekker som rant i skogen. En av de mest beroligende lyder jeg vet om. 3. Smak. Legg merke til det du spiser og nyt det. Ofte spiser vi uten å smake…. Tenk over hva det smaker. I kveld nøt jeg en sjokolade etter turen. 4. Legg merke til duftene rundt deg. Jeg har kjent lukten av vått gress, blader og mose. Herlig å plukke et blad fra et tre, knekke det og kjenne den friske lukten. 5. Føl på noe eller føl noe på huden. Huden er jo vårt største sanseorgan, og finnes det noe deiligere enn kjærlig berøring. Jeg har klemt på min lille engel i dag og strøket henne over det mykeste håret man kan tenke seg.
Å leve i nuet er noe jeg virkelig trenger å trene meg på. Legge merke til alt rundt og nyte det. Å bekymre seg for i går eller i morgen hjelper ofte veldig lite…..
Nå har jeg hatt meg en fin kveldstur på fjellet. Gått opp Stoltzekleiven, bort til Fløyen og ned igjen Fløysvingene. 2. kvelden på rad jeg tar den turen. Det er så herlig å gå ute i naturen. Det har alltid vært mitt “fristed” , så lenge jeg kan huske tilbake. Fra jeg var en ganske liten jente pleide jeg å gå i skogen eller på fjellet alene å tenke. Når ting ikke var greit hjemme, og det var det jo sjeldent, var jeg et eller annet sted ute i naturen. Drømte om et vakkert hjem og en familie som snakket sammen og var glad i hverandre. Jeg ble mobbet mye på skolen da jeg var liten, da forsvant jeg også ofte og gikk ut i skogen ikke så langt fra skolen. Jeg likte å gå for meg selv, studere fugler og blomster, å tenke. Jeg kan ikke huske at jeg var lei meg, nei tvert imot så er dette gode minner. Alt naturen har gitt meg av trøst og positive tanker.
Jeg begynte tidlig å gå på ordentlige fjellturer med min morfar da jeg var liten. Og det er noe jeg er så takknemlig for i dag. Han lærte meg å sette pris på alt det vi har rundt oss her på Vestlandet. Jeg har prøvd å gi det videre til mine barn igjen, men ikke med like stort hell kanskje. De er ikke blitt avhengig av disse turene slik som jeg.
I dag tenkte jeg på at egentlig skulle jo jeg ha vandret i Nord-Spania nå. Skulle gått der å meditert over livet og hva jeg må korrigere, gjøre mer av/mindre av. Hva vil jeg bli når jeg blir stor? Hvor vil jeg bo? Vil jeg være singel eller ikke? Må man ta èt valg og holde på det resten av livet? Er jeg lykkelig nå eller er det noe som mangler? Blir vi mennesker noengang “fornøyd”? Gikk forbi et butikkvindu tidligere i dag forresten, da så jeg et skilt der det sto “Lykke er ikke noe du finner, men noe du skaper” . Helt sant……Og når man har gått i nesten to timer og tenkt på alt dette, så føler man seg faktisk veldig lykkelig og akkurat nå savner jeg ingenting 🙂
