Ja, så ligger jeg her da, på femte dagen med skikkelig mageinfeksjon. Det var ikke mye jeg fikk se av Aqaba, for siste døgnet måtte jeg bare være på hotellrommet mitt nær toalettet. Reisefølge mitt hadde kost seg på en flott strand litt utenfor sentrum. En strand for turister. Stranden i sentrum var bare for lokale, der måtte man dekke seg til hvis man var kvinne.
Om det var kyllingen i beduinleiren i Wadi Rum eller eggene på hotellet som var dårlig vet jeg ikke.
I løpet av alle de årene og alle de skitne stedene jeg har vært har jeg aldri blitt syk. Det er nok en av grunnene til at jeg kanskje er blitt litt for uforsiktig. Man skal jo holde seg unna rå grønnsaker, ikke godt stek/kokt egg og kjøtt. Men salat og egg er noe jeg alltid har spist på reiser. Tror jeg tenker meg nøye om neste gang. For det er virkelig ikke verdt å bli så dårlig som dette.
Mandag ble jeg altså dårlig. Tirsdag tok vi buss helt fra Aqaba til Amman. Fire timer på buss var ikke særlig behagelig. Så fly fra Amman til Wien og så Wien til Gardermoen. Og det verste av alt var at jeg skulle kjøre bilen min som var parkert på Gardermoen helt hjem til Bergen. Jeg måtte stoppe på alle rasteplasser med toaletter og de få bensinstasjonene som var åpen på veien. Innimellom måtte jeg prøve å sove ihvertfall en halv time. Jeg var helt utslitt da jeg endelig kom hjem. Da hadde jeg brukt 11 timer på å kjøre over fjellet.
Turen til Jordan var helt fantastisk (jeg skal oppsummere en dag jeg orker) men akkurat nå synes jeg ingen turer er verdt hvordan jeg har det nå. Akkurat nå får jeg helt avsmak av å tenke på å ta et fly eller spise mat som jeg selv ikke har tilberedt.
Håper det går over. Jeg skal jo ut å reise igjen i mai ;-P
Klokken 7.30 reiste vi fra Wadi Musa og Petra i går morges. Jeg fikk et siste bilde av områder der Petra ligger. Ikke rart byen var gjemt og glemt i over 600 år. Det er jo umulig å se at det kan være en by inne i de fjellmassene der.
Ikke før 1812 kom en sveitsisk eventyrer som ville undersøke ryktene om en forsvunnet by og klarte å overtale beduinene til å vise han den hemmelige veien gjennom klippesprekkene.
Vi kjørte sørover i ca to timer, til vi kom til nasjonalparken Wadi Rum. En ørken med vakre røde fjellklipper.
Her i nasjonalparken er det spilt inn mange store filmer. Blant annet storfilmen fra 60-tallet, Lawrence of Arabia. Historien om den arabiske revolusjonen. Akkurat det hørte jeg når jeg var et sted i Marokko også. Så om noen scener er spilt inn her og noen i Marokko? Eller om noen lyver, det vet jeg ikke. Nå må jeg hjem å se filmen og se om jeg kjenner igjen noen steder :-D.
Vi kunne selvfølgelig ikke kjøre buss i Wadi Rum. Nå var det over i jeeper og humpe rundt bakpå lasteplanet i et par timer.
Heldigvis var det noen fotostopp i den spektakulære naturen, men det var alltid mange mennesker som ødela bildene mine.
Det er noen få beduiner igjen som bor i ørkenen, men de fleste er flyttet inn i permanente hus i byene. Hvis du ser en beduinleir er den mest sannsynlig laget for at turister skal få oppleve hvordan livet i ørkenen er.
Så beduinene jobber altså fremdeles i ørkenen med å gjete geiter eller i turistnæringen.
Inne i en sval kløft hadde noen laget leir. Her fikk vi servert en urtete før vi dro videre.
Lunsj spiste vi i en annen beduinleir. Det er den beste lunsjen vi har spist her i Jordan. Grillspyd med kylling og kebabkjøtt, masse deilige grønnsaker, yoghurtdressing og pitabrød.
Nå er vi kommet til Aqaba, en by ved Rødehavet som er mye brukt av jordanerne som ferieby. Rett over bukten her er feriebyen Eilat i Israel. Her skal vi være de siste to dagene. Kose oss på stranden og ta livet helt med ro. Vi har ikke noe fellesaktiviteter på programmet. Det synes jeg er deilig. Godt med litt alenetid, til å fordøye alle inntrykkene fra turen.
I morgen tidlig blir det busstur hele veien fra Aqaba til Amman. En tur som tar ca 4 timer. Flyet vårt går tilbake til Oslo på ettermiddagen. Så i ti-tiden i morgen kveld lander jeg på Gardermoen og skal kjøre over fjellet hjem til Bergen.
Jeg vet ikke helt hvilke ord jeg skal bruke for å beskrive den utrolige opplevelsen det var å vandre rundt i Petra i dag. Dette må bare oppleves.
Oldtidsbyen Petra ble bygget 312 år før Kristus av et folkeslag som kaltes for nabateere. Dessverre har det aldri blitt funnet noe skrifter fra nabateerne om hvordan de levde. Så mye av byggverkene er ennå et mysterium. Hva ble de brukt til? Hvorfor er det ikke funnet noe levninger av mennesker i alle gravene f.eks? Man har bare mange teorier. Etter nabareerne har Petra også blitt bosatt av romerne og de har bygget noen veier og noen templer. Korsfarerne har bygget borger der. Kristne har bygget noen kirker i grottene og templene som var der fra før. Og til sist har det bodd beduiner i hulene. De måtte flytte ut da Petra kom på UNESCOs verdensarvliste i 1985.
I mange tusen år har Petra vært et viktig sted for karavanhandet, også lenge før nabateerene bosatte seg her. Petra er som en oase i ørkenen, der både kameler og handelsreisende kunne hvile og få påfyll med vann og proviant.
Sandsteinklippene er helt nydelig i forskjellige farger og formasjoner. Det er som å gå i en annen verden.
De fleste, som meg, tror at Petra er en trang dal man går igjennom og så kommer man til det store tempelet som er avbildet på alle annonser fra Jordan.
Men området er enormt. Skal du se hele byen trenger du fire dager på deg.
Heldigvis begynte vi grytidlig på dagen, kl 6.30, så det var ikke alt for mye folk ennå. Men likevel måtte vi hoppe til side innimellom for en hest med vogn som kom galopperende nedover i det trange passet.
Vi hadde gått over en time i den trange dalen el-Siq (veldig rolig) da dette åpenbarte seg. Det var bare helt utrolig å komme ut å se dette enorme tempelet og skattekammeret som man tenker det har vært. El-Khazne heter det og har også vært med i filmen “Indiana Jones og det siste korstoget”.
Jeg ble litt overrasket når guiden sa etter 15 min her at vi skulle gå videre. Det var mange andre skatter å se. Hvordan var det mulig? Jeg synes det var mer enn stort nok det vi allerede hadde sett.
Vi skulle gå langs “hovedveien” fire kilometer innover i Petra. Da solen kom skikkelig frem var det sikkert over 30 grader her og nesten vindstille.
Kameleierne håpet at vi skulle bli sliten, så de kunne få selge sine tjenester.
Det var også en gjeng med unge gutter som fulgte etter oss. Det er jo endel litt eldre i denne gruppen. Så guttene sirklet rundt oss som en gjeng med gribber som venter på at offeret sitt bare skal gi opp og legge seg ned 😀 De kjenner tydeligvis ikke mange seige nordmenn.
Her er en gate som man mener at romerne laget. I klippene der borte er det gravd ut kongelige graver. Hvilke konger som eventuelt har blitt gravlagt der er det ingen som vet.
I alle klippene rundt her er det hugget ut graver og forskjellige tegn over de.
Man mente også at nabateerne selv bygget husene sine av leire og tre. Hus som ikke varte evig. Det var bare gudene og de døde som trengte evige boliger, derfor ble de hugget inn i fjellene.
Da vi hadde gått de fire kilometerne inn i dalen og sett på templer og graver spiste vi lunsj. Nå delte gruppen seg. Noen ville gå rolig tilbake, mens andre ville gå på oppdagelsesferd i andre områder.
Jeg valgte å gå videre opp i fjellene. 900 trappetrinn og nesten 2 kilometer til oppover i fjellet.
Det var en knalltøff tur oppover i den varmen. På veien oppover hadde beduiner suvenir-boder i hver sving, der de også solgte kald drikke. Stakkers små esler måtte streve seg oppover med tunge turister som ikke ville gå selv.
Tempelet el-Deir som var der oppe på toppen var helt enormt. Mye større enn skattekammeret som var nede i dalen. Det var verdt hver svettedråpe de 45 minuttene jeg hadde brukt på å komme meg opp her.
Etter å ha satt å beundret tempelet en stund, på en av resturantene beduinene hadde laget til her, gikk jeg ennå litt lenger opp. Etter ti minutter møtte denne fantastiske utsikten meg. Minner meg litt om da jeg var i Nepal og skuet utover Himalaya, minus alle bønneflaggene, gudestatuene og snøen.
Det var en fantastisk herlig følelse å stå der oppe. Og jeg var helt alene. Den frihetsfølelsen.
Noen steder er det trangere passasje enn andre steder.
Oppsummert, så har dagen i dag vært helt fantastisk. Noe jeg aldri vil glemme. Jeg har gått over 11 kilometer og beina verker og er hoven på grunn av varmen. Og jeg er lykkelig og takknemlig for å få oppleve dette.
I dag skal jeg ha lært alt om kongefamilien, styresett og den sosiale situasjonen i Jordan. Må innrømme at jeg duppet av noen ganger for det var mye prating og en lang busstur.
Vi kjørte fra hotellet vårt i Amman klokken 7.30 i morges. Vi stoppet i en by som het Madaba der det bor nesten 30 prosent kristne. I hele Jordan er det ca 5 prosent kristne. Her er det selvfølgelig mange eldgamle kirker. En av de har et verdenskjent mosaikkart, nesten 2000 år gammelt, som består av to millioner fargede stener. Det var også to andre kirker vi måtte innom for å se på enda mer mosaikk fra rundt 500-tallet. Joda, det er ganske fantastisk at så mye er bevart så lenge og det er mye vakkert Men må si at jeg fikk litt nok av mosaikk allerede i går.
Kartet viser alle de store hellige stedene rundt Middelhavet, og kartet har hatt en avgjørende betydning for å forstå hvordan Jerusalems så ut før ødeleggelsen i år 70.
Vi kjørte “The Kings highway” gjennom ørkenen og gjennom dette nydelige landskapet. Jordans Grand Canyon.
Det var en liten kafé på en utkikkspost. Her satt vi oss ned å spise lunsj og drakk nydelig urtete.
Vi er 29 som er med på gruppetur denne gangen. Mange hyggelig folk og god stemning.
Jordans nasjonalblomst, svart Iris. Den blomstrer et par uker hvert år. Guiden fikk øye på den et stykke utpå et jorde. Bussen bråstoppet og vi fikk løpe ut å ta bilde av den.
Det er vår og landet er på sitt grønneste (ikke veldig grønt akkurat) Men det har ihvertfall vært litt grønt gress på markene de siste to ukene. På denne tiden av året reiser familier ut i naturen for å ha picnic og slappe av med slekt og venner. Her sitter det en liten familie under det lave treet. Og siden det er fredag i dag og helligdag for muslimene var det mange som var ute.
Dessverre er det veldig få som bryr seg med å ta med seg søppelet sitt etter picnicen, så det flyter over av plast og papir alle steder. Det er trist å se hvor mye søppel som flyter rundt i dette landet.
På ettermiddagen kom vi frem til Wadi Musa (Moses dal) og fikk en times tur inn i “lille” Petra. Dette er bare en liten forsmak på det vi får se i morgen. Gleder meg som en unge. Det var veldig spesielt å gå inn i denne smale dalen med de fantastiske fjellformasjonene. Som sagt dette er bare en veldig liten del av Petra som ligger et stykke fra Petras sentrum. Jeg skal heller skrive litt mer om Petra i morgen.
En søt gammel beduin-kvinne ville så gjerne at jeg skulle ta bilde av henne mens hun spant ull. Selvfølgelig ville hun ha 1 dinar, ca 11 Nkr, for bildet.
Og da ville selvfølgelig gamlefar at jeg skulle ta bilde av han også. Verken den ene strengen han hadde på instrumentet sitt eller stemmen hans var det særlig kraft i lenger. Men det gjorde ingenting, et fint bilde ble det nå 🙂
I dag ble det mye bibel- og koranhistorie. Mens vi var på vei til Nebo-fjellet, ca en times busstur fra Amman, fikk vi høre hele historien til Moses. Det var på Nebo-fjellet han sto å skuet utover “løfteslandet” Israel etter å ha befridd israelerne fra et slaveliv for faraoen i Egypt for mange tusen år siden.
Det var ikke mye utsikt her i dag, men Israel ligger bare noen kilometer borti disen. Her står vi på 800 meter over havet og skal kjøre ned til 420 meter under havoverflaten i løpet av dagen.
Jordanere er kjent for sin mosaikk. Vi var innom et verksted på veien og fikk se hvordan de laget motivene. De bruker bare naturlig stein i forskjellige farger. For et tålmodighetsarbeid. Det var mye flott å få kjøpt i butikken der, men alt for dyrt og tungt til å få med seg hjem.
Neste stopp var ved Jordan elven. Denne lille elven er grensen til Israel. Akkurat på dette stedet sier de at Jesus ble døpt. Og akkurat på dette stedet på Israels side satt meg og mine to barn i 2002 og så på folk som ble døpt. Litt sprøtt at jeg ser det fra et annet land 16 år senere.
Så bred er egentlig Jordan floden. Mindre enn to meter, så er du spretten kan du hoppe over.
Når man prøver å bestille noe sunt til lunsj. Jeg bestilte reker og avokado. Fikk dette; friterte reker i baguett med avokado og masse dressing og pommes frites. Lot pommes frites og noe av brødet ligge igjen. Det var veldig godt da 😉
Siste stopp på turen, etter å ha kjørt ned bratte svingete veier, var Dødehavet. Dette er det laveste punktet på jorden, altså 430 meter under havoverflaten. Vannet inneholder rundt 30% salt som gjør at det er umulig å synke i det. Det beste er å legge seg på rygg og bare flyte der. Etter badet er kroppen dekket av et saltbelegg. Har du akkurat barbert leggene, som jeg hadde, svir det ganske mye. Det er om å gjøre å komme seg i dusjen og få skyldt saltet av så fort som mulig. Vannet skal visst hjelpe mot forskjellige hudproblemer og revmatisme og annet. Men det kjennes ikke sånn ut sånn som det klør og svir etterpå. Men det er jo gøy å ha gjort dette også.
Her er landskapet vi kjørte gjennom i dag.
Det ble sent tilbake til hotellet i kveld og middag ble det ikke før klokken 21.00. Nå er det rett i seng igjen. Er stuptrøtt etter en lang og veldig varm dag. Temperaturen varierer litt med høydeforskjellen, i dag har vi hatt alt fra 18-32 grader.
I morgen reiser vi lenger sørover og skal ankomme byen Petra på kvelden. Er veldig spent på hvordan det er der.
Amman, hovedstaden i Jordan, er en stor by som brer seg over mange små topper. Det er rundt 1 million registrerte innbyggere, men man regner at det bor rundt 3 millioner her. Mange er flyttet over fra Syria uten å registrere seg som flyktninger.
Byen er tettpakket av biler. Trange gater uten fortau de fleste steder. Her går ikke folk, de kjører bil eller tar taxi. Så det blir ikke noe spasering rundt i denne byen på meg.
Vi startet dagen grytidlig. Ca. 7 mil utenfor Amman ligger en liten by som heter Ajloun, uttales Ashlon. Her besøkte vi en borg som muslimene bygget i år 1100 for å beskytte seg mot de brutale korsridderene, den gang det var de som drepte og plyndret i Midtøsten.
Ajloun var en viktig by hvor karavanene som skulle fra Israel til Egypt kom innom. Fra toppen av borgen har man utsikt milevis til alle himmelretninger.
En av salene i borgen. Det kan leies til bryllup eller andre store begivenheter.
Senere på dagen besøkte vi byen Jerash, som ble grunnlagt av Alexander den store. Senere overtok romerne byen og utvidet den betraktelig. Her går vi inn den enorme sørlige porten.
Hovedgaten i Jerash. Det sies at det har bodd rundt 50 000 her i romertiden. Gatene her hadde overbygg og det var små butikker på begge sider. Det er flere templer her laget for forskjellige romerske guder. Byen ble forlatt etter et jordskjelv på midten av 700-tallet.
Tempelet til gudinnen Artemis er det største og flotteste tempelet her inne. Søylene ble ikke ødelagt av det store jordskjelvet. Romerne bygget tempelet så det skulle tåle et stort skjelv. Søylene er flere deler og hult inni. De er tredd ned på et høyt tre og er buet nederst. Så det svaiet i takt med jordskjelvet.
Her demonstrerer en sterk mann at han kan rikke på de enorme søylene. Imponerende 🙂
Turen rundt i ruinbyen Jerash tok to timer. Det sier litt om hvor stort det er her. Et vakkert sted.
Siste stopp var på en av åsene i Amman. Her lå også byens citadell og Zeus tempel. Det var en fantastisk utsikt over byen på alle kanter. Noen vakker by kan man jo ikke si at det er da akkurat.
Jeg har lært masse om romertiden og korsfarerne i dag. Mye spennende historie. Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Jeg bestemte meg for å kjøre over fjellet fra Bergen til Gardermoen. Siden flyet mitt til Jordan går så grytidlig om morgenen, var det billigere å kjøre enn å ta fly eller ta tog og overnatte på hotell. Langtidsparkeringen koster 480,-kr, det er mindre enn togbilletten kostet en vei.
Jeg valgte ruten Voss-Lærdal-Hemsedal-Gol til Oslo. Gruet meg litt på forhånd, siden det er vinter og kanskje mye snø. Etter over 4 døgn på jobb var jeg også litt trøtt.
Været kunne ikke vært bedre og veiene var stort sett bar. Men midt oppå Hemsedalsfjellet hørte jeg et dunk i bilen og grus som sprutet under bilen. Jeg stoppet og gikk ut for å se under om noe var løst, men jeg kunne ikke se noe. Bilen min er jo så lav at det er vanskelig å se så mye. Jeg kjørte helt til Hemsedal og kunne ikke forstå hvorfor det plutselig bråkte sånn under bilen. Folk snudde seg og så etter bilen min. Jeg stoppet igjen og da så jeg at en plate helt foran under var løsnet. Jeg hadde sikkert ploget med meg det som var av grus på veien.
Jeg fikk ringt veihjelp og måtte vente i over to timer på de. Det var jo 2.påskedag og sikkert mange som trenger å bli reddet. Jeg ble litt nervøs for at jeg ikke skulle komme meg til Gardermoen og rekke flyet mitt. At igjen skulle turen min til Jordan gå i vasken. Jeg prøvde å sjekke alternativ måte å komme meg til Oslo. Buss til Gol og tog videre derfra. Men det var for sent på dagen. Siste busser og tog var gått. Så da var det bare å sitte der og håpe på det beste. Mens jeg var på Hemsedal spiste jeg verdens beste falafel på kafeen. Det var verdt å stoppe for den.
Heldigvis kunne disse kjekke unge mennene hjelpe meg. De stripset platen under og etter 10 min kunne jeg kjøre videre. Nå var det en helt annen lyd i bilen.
Jeg var ikke fremme på Gardermoen før klokken 23.00. Parkerte på Dalen parkering og sov noen timer i bilen før jeg kom meg inn på flyplassen. Hadde tatt med meg ulltepper, saueskinn og sovepose i bilen. Det er jeg glad for når det er -6 grader ute.
Men nå sitter jeg altså på Gardermoen. Snart flyr jeg til Amman i Jordan, med en mellomlanding i Wien. Gleder meg til å gå ut av flyet og kjenne 30 grader på kroppen igjen 🙂
