I dag er det akkurat 2 måneder til vi skal vandre i Nord-Spania. Og heldigvis for det, for vi trenger de ukene til å komme i skikkelig form. Vi hadde oss en fin fjelltur i dag. Vi gikk fra Ulriken over Vidden til Fløyen. Turen tok ca 4 timer med en god matpause. På vandreingen vår i Spania må vi vel regne med å gå kanskje dobbelt så langt hver dag. Men vi kommer til å få en kjempetur. Vi gikk å pratet om forventninger og hvordan vi tenker oss det vil bli å gå over så mangen dager sammen. Jeg kan egentlig ikke se at det skal bli noen store problemer, vi har kjent hverandre i mangen år og gått endel turer sammen etterhvert. Vi er enige om at det må være lov å trekke seg bort å gå litt for seg selv. Meningen med en sånn tur for meg er jo å kunne finne roen, meditere over livet og ståstedet mitt i dag og kanskje se klarere hva jeg bør korrigere i mitt liv. Være i kontakt med naturen, mine innerste følelser og tanker. Utfordrende blir det nok innimellom, jeg har jo aldri gjordt dette før, men tror det er veldig sunt å gjøre sånt av og til 🙂
Tenk, nå skal jeg være over en hel måned i Bergen uten å reise. Jeg gikk av vakt i dag etter en uke med fullt kjør. Må innrømme at jeg har vært innom pcen og søkt på reiser rundt om. En langweekend et eller annet sted i Europa eller restplass til et sydenland. Men har kommet til at det blir for travelt nå denne friperioden. Skal hjelpe min datter og samboer med flytting i helgen og så er det barnevelsignelse for barnebarnet neste helg igjen, så mer enn nok å henge fingrene i.
Og så må jeg jo ha noen treningsturer på fjellet, så jeg får noen mil i beina før vandringsturen vår i fjellene i Spania/Frankrike i august.
Men det er jo tiden for å reise nå da. Spennende å høre på kollegaer og venner når de forteller om reisemålene sine i sommerferien. Og jeg kjenner jo at det er et hav av steder jeg ønsker å se. Har man reising som lidenskap får man aldri et kjedelig liv. Alltid masse gode minner å tenke tilbake på, alltid noe å snakke om med nye mennesker og alltid noe å se frem til :-). Livet er ganske herlig……Håper bare vi får litt ordentlig sommer her nå (som varer mer enn 2 dager)
For en herlig dag! Det er 24 grader her i Bergen og “alle” er ute. Jeg har ruslet rundt i byen i dag og bare lekt turist. Jeg satt meg på en benk på Torgalmenningen og nøt varmen og alle de fornøyde folkene. Når man bor i Bergen lærer man seg fort å nyte de gode dagene og benytte de til uteaktiviteter. Det satt seg noen ned ved siden av meg. En østlending, en sørlending og en italiener (jeg hørte jo det på dialekter og språk de snakket seg i mellom) . Så hørte jeg østlendingen si “hvis det hadde vært sånt vær litt oftere, hadde Bergen vært verdens fineste by” VERDENS FINESTE faktisk. Og de andre var faktisk helt enig. Og som ekte bergenser , er jeg også selvfølgelig helt enig. Men bare hvis det hadde vært flere soldager.
Og nå skal jeg ned på Bryggen og møte min kjære søster. Denne kvelden skal også nytes utendørs. Vet aldri når vi får den muligheten igjen 😀
Har hatt en flott tur på Løvstakken i dag. Greit å få sjekket formen igjen. Merker at jeg har lagt litt på latsiden i år, det var litt tungt å gå til toppen i dag. Så nå er det å legge seg i trening. Skal jo på pilgrimsvandring i Spania i august og på sykkeltur i Vietnam i november. Det blir ingen reising i juni, da er det ihvertfall en hel måned i Bergen med fjellturer, crossfit og yoga. Så får vi håpe at turen min i Kina i juli blir ganske aktiv og jeg er i god form til vandringen vår. Å ha gode planer er jo alltid en flott motivasjon til treningen…..
Jeg spiste lunsj med en kamerat i går. Vi har snakket om i neste 2 år nå at vi har veldig lyst til å ha en pilgrimsvandring i Nord-Spania. Så nå har vi endelig klart å finne en tid som passer oss begge. Alle detaljene er ikke på plass ennå, men vi skal ihvertfall gå i 14 dager. Til Santiago de Compostela. Vi har noen andre venner som har gått mye i både Pyrineene og Sierra-biernafjellene. Vi skal besøke hun ene når jeg er ferdig med neste ukes jobbeperiode, for å legge opp ruten vår. 2 uker med vakker natur, godt selskap og vandring…….Og opptreningen vår sammen starter i morgen, på selveste 17.mai, med en fjelltur her i Bergen.
Tar imot tips med takk 🙂
Herlig å ha en til tur å legge inn i kalenderen min 🙂
En av de første slummene du ser når du kommer til Manila ligger langs en elv på veien fra flyplassen. Forholdene her ser ut til å være mye verre enn i Baseco. Bare under den 4 felts broen var det 62 familier som bodde. Helt ufattelig. Det var så mye forurensing der at det så ut som elven var ren olje. Insekter, boss og avføring alle veier.
Vi prøvde å gå mellom “husene” under broen. Det var bare noen tynne planker som var laget som gater, rett over den skittneste elven du kan tenke deg. Helt bekmørkt var det også der, så du måtte føle deg frem og gå veeeeeldig forsktig. En forferdelig klam og ekkel luft og den lukten det var der, skitt, eksos og råtten søppel. Jeg hadde nok ikke klart å bodd der en dag.
Vi fikk være med en annen norsk familie ut der noen lørdag morgener. De delte ut mat til de som bodde der. En næringsrik suppe laget av kylling, nudler og grønnsaker. Vi pratet med folkene der og fant fort ut at det var mye sykdom der. Mangen av barna hadde malaria, luftveisplager og orm i magen. Orm i magen er helt vanlig når man går uten sko i skittent vann eller på bakken. Parasitter går inn i foten og vandrer inn i innvollene. Ekkelt. Men da lærte jeg hvor enkelt det egentlig er å redde noen liv, gi barna sko å gå med. For mangen dør jo av underernæring pga orm i magen. Etterhvert startet også denne norske familien å ha medicine outreach. De fikk leger og sykepleiere med en dag i måneden til å behandle og gi medisiner til de som trengte det. De gjør en fantastisk jobb der nede ennå.
I “gatene” under broen. Det er bare blitzen min som lyser opp her. Tror ikke folk mye over 60 kg skal gå her, da hadde de rast rett i det skitne vannet.
29.nov 2007, mens vi bodde i Manila, skulle vi på konsert med Akon. Jeg hadde så vidt hørt om han,men ungene ville gå, så da var det jo gøyt at vi skulle gjøre noe litt annerledes sammen. Før vi reiste inn til sentrum så vi plutselig på BBC news at det var forsøk på mititærkupp i Manila. En tanks hadde kjørt inn i et av de sørste og mest eksklusive hotellene i byen og de militære hadde tatt seg inn på regjeringsbygget. Men vi skulle på konsert uansett :-P.
Taxiensjåføren som kjørte oss til Araneta Coliseum var bekymret og sa han ikke visste hva som ville skje nå. Vi verken så eller hørte noe, annet enn på tv og radioen, ellers så det ut som alle var opptatt med sine daglige liv. Vi storkoste oss på konserten, men da vi skulle ut å ta texi hjem igjen merket vi at dette ikke var en helt vanlig dag. Manila er en vanvittig svær by, egentlig satt sammen av 9 mindre byer. Hele byen er 5,6 mil lang og et par mil brei. Og nå skulle vi ca 4 mil for å komme oss hjem igjen til vår bydel.
Det var ingen taxier som ville ta oss med den veien. De snakket om unntakstilstand og portforbud og ville ha en helt urimelig høy sum for å kjøre oss. Vi sto et par timer å kranglet med forskjellige sjåfører, og det nærmet seg midnatt. Alle filippinere fikk jo taxi. Endelig kom det en mann bort til oss og spurte om vi trengte hjelp. Jeg forklarte situasjonen og han gikk bort til en taxi å ba han om å kjøre oss hjem og bruke takstameteret som han var pliktig til. Vi var så takknemlig og lettet.
Taxien kjørte oss et par kilometer og så stoppet han. Han ville ha mer penger for å kjøre oss, han og begynte å snakke om portforbud og ville ikke rekke tilbake til sentrum før veiene ble stengt. Vi prøvde å diskutere, men det nyttet jo ikke. Han hev oss ut av bilen. I den mørkeste mest forlatte gaten i Manila. Da ble jeg faktisk ganske redd. Der sto jeg med mine to barn og ante ikke hvor jeg var og hvordan vi skulle komme oss hjem. Vi så en hovedvei i nærheten og begynte å gå mot den, kanskje vi kunne få fatt i en taxi igjen og nå bare gi de hva de enn forlangte. Det kom ingen taxier, men plutselig så vi en buss der det sto Muntilupa på. Det var ihvertfall vår bydel. Vi hoppet på den. Vi hadde blitt advart så mangen ganger mot å ta busser i Manila på kvelden da var du garantert å bli ranet. Bussene ble visst ranet hver eneste dag her og ofte var det ganske så brutalt. Men ingenting skjedde heldigvis denne kvelden. Det var jo ekstra mye politi ute i natt også, så folk var vel kanskje litt mer forsiktig. Vi kom et stykke fra der vi bodde, men fikk heldigvis tak i en trisyckle (moped m sidevogn) betalte dobbelt så mye som vanlig og ble kjørt helt til døren. Gjett om vi var lettet når vi kom hjem, like hel og alt var vel.
Vi var vel enige om at selv om det var mye stress og kanskje litt farlig etter konserten så var det verdt å gå på den……Og dagen etter var konfikten med militæret og regjeringen løst, så det var jo også bra 😀
De første ukene skulle vi bare gjøre oss kjent i Manila og klare å komme oss rundt. Alt var bare så spennede og nytt. Heldigvis snakker de fleste engelsk der, så det er lett å kommunisere med folk. Min datter og jeg ville likevel lære oss tagalog (filippinsk) fordi det var veldig mangen av de fattige som ikke hadde gått på skole og derfor ikke lært seg engelsk. Vi hadde privattimer to ganger i uken. Det var sykt vanskelig synes vi, men vi forsto nå mer og mer av det som ble pratet om. Vi prøvde å lese aviser og bare se på filippinsk TV og stoppet ofte å snakket med noen tiggere ikke langt fra der vi bodde. Det var da vi ble kjent med Jenny og Ricky, et ungt par som sto med motorveien utenfor kjøpesenteret hver eneste dag og tigget. De hadde tre barn med seg, Rickyman, Jessica og Rickyboy :-D. Vi hadde mye kontakt med de det året vi bodde her og lærte de ganske godt å kjenne. De hadde fått sitt første barn (Rickyman) da hun var 13 år. De var egentlig fra landsbygden et stykke utenfor Manila, men det var ikke jobber til de så de flyttet til byen. Den vanlige historien om hvorfor folk flytter til byene og kanskje opplever å bli enda fattigere.
Noen uker så vi de ikke på veien. Vi pleide alltid å kjøpe noe ris og frukt som vi gav de. Da de var tilbake en dag, hadde de ikke med seg Rickyman. De fortalte han hadde vært syk og døde. Han var bare 6år. Selvfølgelig hadde ikke de hatt penger til sykehus og medisiner til han, noe som desverre skjer så alt for ofte her nede. Det er offentlige sykehus som er gratis for de fattigeste, men de gir ikke ut medisiner, det må pasientene kjøpe selv, så da er det jo ofte lite hjelp man kan gi.
Det gikk enda noen måneder og vi holdt kontakten. En dag fortalte hun at hun var gravid igjen. Dette var 5 barnet hennes og hun var så vidt fylt 20 år. De to eldste var død (Rickyman og en jentebaby) og de to yngste var med i gaten å tigget hver dag. Men hun strålte over hele fjeset når hun fortalte det og faren Ricky sto ved siden av og var kjempestolt. Hvis de fikk en jente skulle hun hete det samme som min datter. Vi hjalp familien med litt midler, så de slapp å ta med seg barna på gaten og moren kunne slappe litt av nå når hun gravid. vi holdt kontakten hele tiden, men vi reiste tilbake til Norge før hun fødte. Da vi skulle ned der noen måneder senere på besøk, traff vi de tilfeldig. Og vi fikk se den nydelige lille jente babyen, som ble kalt Celine. Det var en stor dag for oss alle. Men så mistet vi kontakten igjen da vi reiste hjem og jeg har lurt på så mangen ganger hvordan det går med denne familien. Skjønne mennesker jeg aldri vil glemme……….
Ja, i 2007 bestemte vi alstå at vi skulle bo i Manila et år og være med på hjelpearbeid i slummen. Vi solgte det vi hadde her sa opp jobben ( både jeg og han jeg da var gift med) og dro avgårde. Jeg hadde drømt om dette i mangen år. Jeg ønsket å jobbe med kvinner og barn som var utsatt for overgrep og levde i prostitusjon, så dette var jo et bra sted å begynne og få masse erfaring. Jeg har selv vært utsatt for seksuelle overgrep i barndommen og jeg jobber innenfor rus/pskiatri her i Bergen, så jeg hadde jo endel erfaring fra før.
Min datter var 18 år da vi reiste, hun skulle være med å hjelpe til i “søndagskolen” og ellers i barnearbeid i slummen. Min sønn var 13 og måtte gå på international skole der nede. Alt er jo totalt annerledes der nede, men vi elsket å være der. De vennene vi fikk der er venner vi har kontakt med ennå. Det ble et år (eller 10 mnd) som jeg aldri ville vært foruten. Jeg vil skrive mer om hverdagen vår i morgen, nå er det ut på tur 🙂
“Taxiene” vi tok rundt i Manila. Det er mopeder som har fått sveiset på sidevogner. Kostet ca 1 kr å flytte seg rundt med de. De andre norske som bodde i Manila, anbefalte oss å skaffe egen bil, siden det kunne være farlig for hvite å ferdes overalt der nede. Men det var ikke noe vi ønsket å bruke penger på og dessuten ville vi komme oss rundt og leve som de fleste filippinere. Spennende. Min sønn hadde fått så mangen kamerater der nede så jeg følte egentlig meg ganske trygg for han. Mens min datter fikk ikke farte alene rundt. Vi har heldigvis aldri opplevd noe ubehagelig eller kommet i farlige situasjoner her…..
Her inne bodde en familie på 5!! Hyggelige folk, hilser og har alltid tid til å snakke med deg.
Baseco, en av de største slummene i Manila. Dette var første stedet vi ble kjent med i Manila. Vi trodde jo at dette måtte være det verste stede å bo, men det viste seg at det finnes verre steder……. I dette område bodde vi ofte i helgene, når vi skulle hjelpe til med søndagskole og matutdeling
Stormen tok huset en natt. Og dette skjer jo hver eneste høst. Hundrevis av hus blir rasert og til og med menneskelig går tapt. Neste dag vi kom der hadde de rettet litt opp på huset og flyttet inn igjen.
