Lindasreiser

Våren 2007 var ungene, meg og min nå eks-mann i Manila.

Vi reiste ned får å besøke en norsk familie som driver humanitært arbeid i en av de mangen slummene i Manila.

I Baseco bor det mellom 60- og 80 000 mennesker i falleferdige tre/papp/blikk-skur. Ingen har innlagt vann, men det er noen kraner rundt om i området.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg husker så godt første helgen vi skulle tilbringe i slummen. Vi fikk overnatte i et menighetsbygg der, så det var ikke i de verste skurene. Vi hadde eletrisitet, toaletter inne (uten vann) og noen avlukker vi kunne få “dusje” i. Dusjingen besto i å helle noen små bøtter med vann over seg.  Vi lå på madrasser på gulvet og hadde vifter til å kjøle oss litt ned med.

Det er vanskelig å beskrive hvordan det var å være der. Så mye lyder hele døgnet, varmen og stanken fra søppel og matlaging. Katter som løp rundt på takene om natten, naboene som kranglet, babyer som gråt og karaoke-musikk fra alle “barene”.

Det ble ikke mye søvn den helgen.

På dagene gikk vi rundt i slummen for å gjøre oss kjent. Alle hilste på oss. “Hi Joe” Hi Joe” ropte folk etter oss alle steder vi gikk.

Filippinene har vært styrt av Amerika før, så når de ser hvite kaller de oss for “Joe” , et typisk amerikansk navn. Vi fikk lov å komme inn i mangen hus/ skur og se hvordan de levde.  Helt utrolig. De fleste hus hadde bare et rom. Der sov alle familie- medlemmene på gulvet. Klær og kjøkkenting og alt de eier henger i platsposer fra tak og vegger for at ikke fuktighet eller mus og innsekter skal ødlegge det.

Vi fikk også være med på “søndagskole” for de minste ungene i slummen. Hver lørdag samlet menigheten mellom 300 og 400 barn. De hadde et lite møte for dem. Sang og danset og alltid et lite skuespill. Så ut som barna elsket det. De sang med og lo hadde det veldig gøyt. Etter møte delte vi ut mat til de. De fikk en næringsrik gryte med grønnsaker, kjøtt og nudler. Ofte var dette eneste skikkelige middagen de spiste hele uken. Ellers i uken var det ris til frokost, ris til lunsj og ris til middag.

Det var mest filippinere som jobbet med dette barnearbeidet ledet av en norsk menighet. De bodde selv i slummen. Det gikk ikke an å se på noen at de var herfra. Alle, både barna som kom og de som ledet møte, hadde funnet frem sine fineste klær og “dusjet” og ordnet håret.

Vi lærte fort at filippinere er veldig forfengelig. Det kan være de ikke spiser mer enn en gang pr dag. Men de har alltid et par hele fine plagg gjemt i en pose oppunder taket, som de bruker når det er sammenkomster.

Vel, det er ikke helt sant. Vi har truffet de fattigeste av de fattige, mer om det senere.

På kveldene i slummen satt vi å pratet med de vi ble kjent med. Det var alltid mye latter disse kveldene. Vi visste om hvor tøfft livet var for dem, men de klaget aldri. Det er noe jeg ofte tenker på. De fleste her i Norge har behovene sine dekket, men likevel klager vi hele tiden.

Sent søndag kveld skulle vi reise tilbake til huset vi bodde i, utenfor slummen. Vi reiste utslitt, men med mangen inntrykk og en stor takknemmlighet for at vi fikk oppleve denne helgen.

Et sted vi ville reise tilbake til mangen ganger i løpet av de neste årene.

Vi var 7 nordmenn som reiste tilbake fra slummen sammen. Trafikken i Manila er den verste jeg noengang har sett i verden. Det kan ta mangen timer å komme seg til en del av byen til en annen. Vi klarte å få tak i en pick-up taxi og måtte presse oss inn alle sammen. Det var ganske så ukonfortabelt å sitte sånn. Jeg var trøtt og ønsket å komme meg i en ordentlig dusj og seng etterpå. Jeg var visst litt  sur, så jeg sa til de andre at vi kunne jo for guds skyld finne oss flere biler så vi slapp å sitte som noen dyr på vei til slakteren. Min datter så på meg med gråten i halsen og sa, “Mamma, etter alt du har sett nå i helgen, hvordan folk lever og ikke klager over det. Hvorfor kan du ikke tåle en litt ubehagelig biltur?”                                                                                                                                                                                                          Ops, den svei. Ja, det er helt sant. Noen ganger må vi få litt annet perspektiv på ting, så ser vi at vi egentlig ikke har noe å klage over.

Vi foresket oss i landet og folkene de 3 ukene vi var der. Vi måtte komme tilbake. Så da ble det til at vi reiste ned igjen august 2007. Vi bestemte oss for å bo der et år og hjelpe til med arbeidet i slummen. Det er en bestemmelse jeg aldri har angret på.

Mer om det senere………..

#asia #filippinene #reise #frivilligarbeid