Ja, så ligger jeg her da, på femte dagen med skikkelig mageinfeksjon. Det var ikke mye jeg fikk se av Aqaba, for siste døgnet måtte jeg bare være på hotellrommet mitt nær toalettet. Reisefølge mitt hadde kost seg på en flott strand litt utenfor sentrum. En strand for turister. Stranden i sentrum var bare for lokale, der måtte man dekke seg til hvis man var kvinne.
Om det var kyllingen i beduinleiren i Wadi Rum eller eggene på hotellet som var dårlig vet jeg ikke.
I løpet av alle de årene og alle de skitne stedene jeg har vært har jeg aldri blitt syk. Det er nok en av grunnene til at jeg kanskje er blitt litt for uforsiktig. Man skal jo holde seg unna rå grønnsaker, ikke godt stek/kokt egg og kjøtt. Men salat og egg er noe jeg alltid har spist på reiser. Tror jeg tenker meg nøye om neste gang. For det er virkelig ikke verdt å bli så dårlig som dette.
Mandag ble jeg altså dårlig. Tirsdag tok vi buss helt fra Aqaba til Amman. Fire timer på buss var ikke særlig behagelig. Så fly fra Amman til Wien og så Wien til Gardermoen. Og det verste av alt var at jeg skulle kjøre bilen min som var parkert på Gardermoen helt hjem til Bergen. Jeg måtte stoppe på alle rasteplasser med toaletter og de få bensinstasjonene som var åpen på veien. Innimellom måtte jeg prøve å sove ihvertfall en halv time. Jeg var helt utslitt da jeg endelig kom hjem. Da hadde jeg brukt 11 timer på å kjøre over fjellet.
Turen til Jordan var helt fantastisk (jeg skal oppsummere en dag jeg orker) men akkurat nå synes jeg ingen turer er verdt hvordan jeg har det nå. Akkurat nå får jeg helt avsmak av å tenke på å ta et fly eller spise mat som jeg selv ikke har tilberedt.
Håper det går over. Jeg skal jo ut å reise igjen i mai ;-P
Klokken 7.30 reiste vi fra Wadi Musa og Petra i går morges. Jeg fikk et siste bilde av områder der Petra ligger. Ikke rart byen var gjemt og glemt i over 600 år. Det er jo umulig å se at det kan være en by inne i de fjellmassene der.
Ikke før 1812 kom en sveitsisk eventyrer som ville undersøke ryktene om en forsvunnet by og klarte å overtale beduinene til å vise han den hemmelige veien gjennom klippesprekkene.
Vi kjørte sørover i ca to timer, til vi kom til nasjonalparken Wadi Rum. En ørken med vakre røde fjellklipper.
Her i nasjonalparken er det spilt inn mange store filmer. Blant annet storfilmen fra 60-tallet, Lawrence of Arabia. Historien om den arabiske revolusjonen. Akkurat det hørte jeg når jeg var et sted i Marokko også. Så om noen scener er spilt inn her og noen i Marokko? Eller om noen lyver, det vet jeg ikke. Nå må jeg hjem å se filmen og se om jeg kjenner igjen noen steder :-D.
Vi kunne selvfølgelig ikke kjøre buss i Wadi Rum. Nå var det over i jeeper og humpe rundt bakpå lasteplanet i et par timer.
Heldigvis var det noen fotostopp i den spektakulære naturen, men det var alltid mange mennesker som ødela bildene mine.
Det er noen få beduiner igjen som bor i ørkenen, men de fleste er flyttet inn i permanente hus i byene. Hvis du ser en beduinleir er den mest sannsynlig laget for at turister skal få oppleve hvordan livet i ørkenen er.
Så beduinene jobber altså fremdeles i ørkenen med å gjete geiter eller i turistnæringen.
Inne i en sval kløft hadde noen laget leir. Her fikk vi servert en urtete før vi dro videre.
Lunsj spiste vi i en annen beduinleir. Det er den beste lunsjen vi har spist her i Jordan. Grillspyd med kylling og kebabkjøtt, masse deilige grønnsaker, yoghurtdressing og pitabrød.
Nå er vi kommet til Aqaba, en by ved Rødehavet som er mye brukt av jordanerne som ferieby. Rett over bukten her er feriebyen Eilat i Israel. Her skal vi være de siste to dagene. Kose oss på stranden og ta livet helt med ro. Vi har ikke noe fellesaktiviteter på programmet. Det synes jeg er deilig. Godt med litt alenetid, til å fordøye alle inntrykkene fra turen.
I morgen tidlig blir det busstur hele veien fra Aqaba til Amman. En tur som tar ca 4 timer. Flyet vårt går tilbake til Oslo på ettermiddagen. Så i ti-tiden i morgen kveld lander jeg på Gardermoen og skal kjøre over fjellet hjem til Bergen.
Jeg vet ikke helt hvilke ord jeg skal bruke for å beskrive den utrolige opplevelsen det var å vandre rundt i Petra i dag. Dette må bare oppleves.
Oldtidsbyen Petra ble bygget 312 år før Kristus av et folkeslag som kaltes for nabateere. Dessverre har det aldri blitt funnet noe skrifter fra nabateerne om hvordan de levde. Så mye av byggverkene er ennå et mysterium. Hva ble de brukt til? Hvorfor er det ikke funnet noe levninger av mennesker i alle gravene f.eks? Man har bare mange teorier. Etter nabareerne har Petra også blitt bosatt av romerne og de har bygget noen veier og noen templer. Korsfarerne har bygget borger der. Kristne har bygget noen kirker i grottene og templene som var der fra før. Og til sist har det bodd beduiner i hulene. De måtte flytte ut da Petra kom på UNESCOs verdensarvliste i 1985.
I mange tusen år har Petra vært et viktig sted for karavanhandet, også lenge før nabateerene bosatte seg her. Petra er som en oase i ørkenen, der både kameler og handelsreisende kunne hvile og få påfyll med vann og proviant.
Sandsteinklippene er helt nydelig i forskjellige farger og formasjoner. Det er som å gå i en annen verden.
De fleste, som meg, tror at Petra er en trang dal man går igjennom og så kommer man til det store tempelet som er avbildet på alle annonser fra Jordan.
Men området er enormt. Skal du se hele byen trenger du fire dager på deg.
Heldigvis begynte vi grytidlig på dagen, kl 6.30, så det var ikke alt for mye folk ennå. Men likevel måtte vi hoppe til side innimellom for en hest med vogn som kom galopperende nedover i det trange passet.
Vi hadde gått over en time i den trange dalen el-Siq (veldig rolig) da dette åpenbarte seg. Det var bare helt utrolig å komme ut å se dette enorme tempelet og skattekammeret som man tenker det har vært. El-Khazne heter det og har også vært med i filmen “Indiana Jones og det siste korstoget”.
Jeg ble litt overrasket når guiden sa etter 15 min her at vi skulle gå videre. Det var mange andre skatter å se. Hvordan var det mulig? Jeg synes det var mer enn stort nok det vi allerede hadde sett.
Vi skulle gå langs “hovedveien” fire kilometer innover i Petra. Da solen kom skikkelig frem var det sikkert over 30 grader her og nesten vindstille.
Kameleierne håpet at vi skulle bli sliten, så de kunne få selge sine tjenester.
Det var også en gjeng med unge gutter som fulgte etter oss. Det er jo endel litt eldre i denne gruppen. Så guttene sirklet rundt oss som en gjeng med gribber som venter på at offeret sitt bare skal gi opp og legge seg ned 😀 De kjenner tydeligvis ikke mange seige nordmenn.
Her er en gate som man mener at romerne laget. I klippene der borte er det gravd ut kongelige graver. Hvilke konger som eventuelt har blitt gravlagt der er det ingen som vet.
I alle klippene rundt her er det hugget ut graver og forskjellige tegn over de.
Man mente også at nabateerne selv bygget husene sine av leire og tre. Hus som ikke varte evig. Det var bare gudene og de døde som trengte evige boliger, derfor ble de hugget inn i fjellene.
Da vi hadde gått de fire kilometerne inn i dalen og sett på templer og graver spiste vi lunsj. Nå delte gruppen seg. Noen ville gå rolig tilbake, mens andre ville gå på oppdagelsesferd i andre områder.
Jeg valgte å gå videre opp i fjellene. 900 trappetrinn og nesten 2 kilometer til oppover i fjellet.
Det var en knalltøff tur oppover i den varmen. På veien oppover hadde beduiner suvenir-boder i hver sving, der de også solgte kald drikke. Stakkers små esler måtte streve seg oppover med tunge turister som ikke ville gå selv.
Tempelet el-Deir som var der oppe på toppen var helt enormt. Mye større enn skattekammeret som var nede i dalen. Det var verdt hver svettedråpe de 45 minuttene jeg hadde brukt på å komme meg opp her.
Etter å ha satt å beundret tempelet en stund, på en av resturantene beduinene hadde laget til her, gikk jeg ennå litt lenger opp. Etter ti minutter møtte denne fantastiske utsikten meg. Minner meg litt om da jeg var i Nepal og skuet utover Himalaya, minus alle bønneflaggene, gudestatuene og snøen.
Det var en fantastisk herlig følelse å stå der oppe. Og jeg var helt alene. Den frihetsfølelsen.
Noen steder er det trangere passasje enn andre steder.
Oppsummert, så har dagen i dag vært helt fantastisk. Noe jeg aldri vil glemme. Jeg har gått over 11 kilometer og beina verker og er hoven på grunn av varmen. Og jeg er lykkelig og takknemlig for å få oppleve dette.
I dag skal jeg ha lært alt om kongefamilien, styresett og den sosiale situasjonen i Jordan. Må innrømme at jeg duppet av noen ganger for det var mye prating og en lang busstur.
Vi kjørte fra hotellet vårt i Amman klokken 7.30 i morges. Vi stoppet i en by som het Madaba der det bor nesten 30 prosent kristne. I hele Jordan er det ca 5 prosent kristne. Her er det selvfølgelig mange eldgamle kirker. En av de har et verdenskjent mosaikkart, nesten 2000 år gammelt, som består av to millioner fargede stener. Det var også to andre kirker vi måtte innom for å se på enda mer mosaikk fra rundt 500-tallet. Joda, det er ganske fantastisk at så mye er bevart så lenge og det er mye vakkert Men må si at jeg fikk litt nok av mosaikk allerede i går.
Kartet viser alle de store hellige stedene rundt Middelhavet, og kartet har hatt en avgjørende betydning for å forstå hvordan Jerusalems så ut før ødeleggelsen i år 70.
Vi kjørte “The Kings highway” gjennom ørkenen og gjennom dette nydelige landskapet. Jordans Grand Canyon.
Det var en liten kafé på en utkikkspost. Her satt vi oss ned å spise lunsj og drakk nydelig urtete.
Vi er 29 som er med på gruppetur denne gangen. Mange hyggelig folk og god stemning.
Jordans nasjonalblomst, svart Iris. Den blomstrer et par uker hvert år. Guiden fikk øye på den et stykke utpå et jorde. Bussen bråstoppet og vi fikk løpe ut å ta bilde av den.
Det er vår og landet er på sitt grønneste (ikke veldig grønt akkurat) Men det har ihvertfall vært litt grønt gress på markene de siste to ukene. På denne tiden av året reiser familier ut i naturen for å ha picnic og slappe av med slekt og venner. Her sitter det en liten familie under det lave treet. Og siden det er fredag i dag og helligdag for muslimene var det mange som var ute.
Dessverre er det veldig få som bryr seg med å ta med seg søppelet sitt etter picnicen, så det flyter over av plast og papir alle steder. Det er trist å se hvor mye søppel som flyter rundt i dette landet.
På ettermiddagen kom vi frem til Wadi Musa (Moses dal) og fikk en times tur inn i “lille” Petra. Dette er bare en liten forsmak på det vi får se i morgen. Gleder meg som en unge. Det var veldig spesielt å gå inn i denne smale dalen med de fantastiske fjellformasjonene. Som sagt dette er bare en veldig liten del av Petra som ligger et stykke fra Petras sentrum. Jeg skal heller skrive litt mer om Petra i morgen.
En søt gammel beduin-kvinne ville så gjerne at jeg skulle ta bilde av henne mens hun spant ull. Selvfølgelig ville hun ha 1 dinar, ca 11 Nkr, for bildet.
Og da ville selvfølgelig gamlefar at jeg skulle ta bilde av han også. Verken den ene strengen han hadde på instrumentet sitt eller stemmen hans var det særlig kraft i lenger. Men det gjorde ingenting, et fint bilde ble det nå 🙂
I dag ble det mye bibel- og koranhistorie. Mens vi var på vei til Nebo-fjellet, ca en times busstur fra Amman, fikk vi høre hele historien til Moses. Det var på Nebo-fjellet han sto å skuet utover “løfteslandet” Israel etter å ha befridd israelerne fra et slaveliv for faraoen i Egypt for mange tusen år siden.
Det var ikke mye utsikt her i dag, men Israel ligger bare noen kilometer borti disen. Her står vi på 800 meter over havet og skal kjøre ned til 420 meter under havoverflaten i løpet av dagen.
Jordanere er kjent for sin mosaikk. Vi var innom et verksted på veien og fikk se hvordan de laget motivene. De bruker bare naturlig stein i forskjellige farger. For et tålmodighetsarbeid. Det var mye flott å få kjøpt i butikken der, men alt for dyrt og tungt til å få med seg hjem.
Neste stopp var ved Jordan elven. Denne lille elven er grensen til Israel. Akkurat på dette stedet sier de at Jesus ble døpt. Og akkurat på dette stedet på Israels side satt meg og mine to barn i 2002 og så på folk som ble døpt. Litt sprøtt at jeg ser det fra et annet land 16 år senere.
Så bred er egentlig Jordan floden. Mindre enn to meter, så er du spretten kan du hoppe over.
Når man prøver å bestille noe sunt til lunsj. Jeg bestilte reker og avokado. Fikk dette; friterte reker i baguett med avokado og masse dressing og pommes frites. Lot pommes frites og noe av brødet ligge igjen. Det var veldig godt da 😉
Siste stopp på turen, etter å ha kjørt ned bratte svingete veier, var Dødehavet. Dette er det laveste punktet på jorden, altså 430 meter under havoverflaten. Vannet inneholder rundt 30% salt som gjør at det er umulig å synke i det. Det beste er å legge seg på rygg og bare flyte der. Etter badet er kroppen dekket av et saltbelegg. Har du akkurat barbert leggene, som jeg hadde, svir det ganske mye. Det er om å gjøre å komme seg i dusjen og få skyldt saltet av så fort som mulig. Vannet skal visst hjelpe mot forskjellige hudproblemer og revmatisme og annet. Men det kjennes ikke sånn ut sånn som det klør og svir etterpå. Men det er jo gøy å ha gjort dette også.
Her er landskapet vi kjørte gjennom i dag.
Det ble sent tilbake til hotellet i kveld og middag ble det ikke før klokken 21.00. Nå er det rett i seng igjen. Er stuptrøtt etter en lang og veldig varm dag. Temperaturen varierer litt med høydeforskjellen, i dag har vi hatt alt fra 18-32 grader.
I morgen reiser vi lenger sørover og skal ankomme byen Petra på kvelden. Er veldig spent på hvordan det er der.
Amman, hovedstaden i Jordan, er en stor by som brer seg over mange små topper. Det er rundt 1 million registrerte innbyggere, men man regner at det bor rundt 3 millioner her. Mange er flyttet over fra Syria uten å registrere seg som flyktninger.
Byen er tettpakket av biler. Trange gater uten fortau de fleste steder. Her går ikke folk, de kjører bil eller tar taxi. Så det blir ikke noe spasering rundt i denne byen på meg.
Vi startet dagen grytidlig. Ca. 7 mil utenfor Amman ligger en liten by som heter Ajloun, uttales Ashlon. Her besøkte vi en borg som muslimene bygget i år 1100 for å beskytte seg mot de brutale korsridderene, den gang det var de som drepte og plyndret i Midtøsten.
Ajloun var en viktig by hvor karavanene som skulle fra Israel til Egypt kom innom. Fra toppen av borgen har man utsikt milevis til alle himmelretninger.
En av salene i borgen. Det kan leies til bryllup eller andre store begivenheter.
Senere på dagen besøkte vi byen Jerash, som ble grunnlagt av Alexander den store. Senere overtok romerne byen og utvidet den betraktelig. Her går vi inn den enorme sørlige porten.
Hovedgaten i Jerash. Det sies at det har bodd rundt 50 000 her i romertiden. Gatene her hadde overbygg og det var små butikker på begge sider. Det er flere templer her laget for forskjellige romerske guder. Byen ble forlatt etter et jordskjelv på midten av 700-tallet.
Tempelet til gudinnen Artemis er det største og flotteste tempelet her inne. Søylene ble ikke ødelagt av det store jordskjelvet. Romerne bygget tempelet så det skulle tåle et stort skjelv. Søylene er flere deler og hult inni. De er tredd ned på et høyt tre og er buet nederst. Så det svaiet i takt med jordskjelvet.
Her demonstrerer en sterk mann at han kan rikke på de enorme søylene. Imponerende 🙂
Turen rundt i ruinbyen Jerash tok to timer. Det sier litt om hvor stort det er her. Et vakkert sted.
Siste stopp var på en av åsene i Amman. Her lå også byens citadell og Zeus tempel. Det var en fantastisk utsikt over byen på alle kanter. Noen vakker by kan man jo ikke si at det er da akkurat.
Jeg har lært masse om romertiden og korsfarerne i dag. Mye spennende historie. Jeg gleder meg til fortsettelsen.
To ganger før har turen min til Jordan blitt kansellert av reisebyrået. I år ser det ut til at jeg endelig får reise. Denne gangen booket jeg gruppereise gjennom Albatros Travel.
Jordan er et lite land i Midt-Østen som grenser til Israel, Palestina, Saudi-Arabia, Syria og Irak. Det er et land rikt på historie og kulturskatter. Jeg har i mange år sett bilder fra oldtidsbyen Petra, den trange dalen med sandsteinklipper og el-Khazne tempelet som er hugget inn i klippene. Tenk at jeg endelig skal få være der og se det med egne øyne.
Vi flyr til Amman neste tirsdag og begynner der med byrundtur før vi reiser videre sørover i landet. Vi skal innom Jordandalen og elven der Jesus ble døpt. Vi skal bade i Dødehavet. Det har jeg allerede gjort tre ganger når jeg har besøkt Israel. Vi skal også innom den vakre Wadi Rum ørkenen, før turen ender med et par dager på stranden i Aqaba. Det er mye mer på programmet også, men det vil jeg skrive mer om når jeg er kommet meg avgårde. Blir sikkert en dag-for-dag oppdatering hvis Internett er bra nok.
Dette er det 18. landet jeg besøker i Asia. Jeg gleder meg så veldig til å reise nå.
Brunei, Kambodsja, Indonesia, Laos, Malaysia, Myanmar (Burma), Filippinene, Singapore, Thailand, Vietnam og Øst-Timor er de 11 landene som utgjør Sørøst-Asia, min favoritt-destinasjon. Jeg har besøkt 10 av de, mangler bare Øst-Timor.
Første gang jeg var i Asia var i 2003. Da var jeg med en liten gruppe hvor vi besøkte Thailand, Laos og Myanmar. Drømmen min på den tiden var å få jobbe med kvinner og barn som var utsatt for vold og overgrep. Så målet med turen var å besøke barnehjem og frivillige organisasjoner for å se hvordan de jobbet, hovedsakelig i Thailand.
I Sør-Thailand krysset vi grensen over til Myanmar til fots. Bildet er fra broen som går over grensen. Der var det voldsom aktivitet med handel og tigging.
Vi besøkte en liten landsby og et barnehjem i Myanmar. Husene i landsbyen var bygget på påler for å forhindre ville dyr å komme seg inn. Nå var vi bare helt nord i Myanmar hvor det så skikkelig fattigslig ut. Lite veier, ingen elektrisitet eller innlagt vann. Det var to korte dager vi var her, så jeg kunne godt tenkt meg å sett mer av Myanmar en gang.
Vi fikk med oss en del av den vakre kulturen i Thailand også. Her er vi på tempelfjellet i Chang Mai, ganske langt nord i Thailand. Etter å ha vært i nord et par uker reiste vi ned til Bangkok og besøkte nattmarkedene og Grand Palace. En spennende by som jeg har besøkt en gang til etter den første turen. Det ble også noen dager lenger sør. I den beryktede badebyen Pattaya ble det tid for soling og bading.
Her står jeg midt i Den gylne triangel, hvor grensene til Thailand, Laos og Myanmar støter sammen. Den gylne triangel er mest kjent for stedet hvor en stor del av verdens illegale opium og heroin ble produsert i store deler av 20. århundre. I fjellene rundt her blir det fremdeles dyrket mye opium.
Vi tok en båt over elven fra Thailand til Laos. Det ble bare en dagstur her, siden vi ikke hadde fått ordnet med lenger visum. Her er vi på et marked i den lille byen vi var i. Det var en politimann som fulgte etter oss hele tiden mens vi var i Laos. Han snakket ikke noe engelsk. Så om han var der for vår sikkerhet eller om han ville holde øye med oss det fant vi aldri ut av.
Det ble bare en kort dag her i Laos, så jeg kunne absolutt tenkt meg en tur ned her igjen en gang det passer sånn.
Filippinene, mitt andre hjem 🙂 Jeg kjenner på lengsel hver gang jeg ser på bilder eller hører om Filippinene. Første gang jeg var her var våren 2007, da ble jeg så begeistret at jeg klarte å overtale min mann (nå eks) og mine to barn til å flytte ned her. Vi solgte leiligheten og sa opp jobbene våre i Bergen og flyttet ned til Manila i august samme år.
Vi var med i en frivillig organisasjon som jobbet med fattige barn i slum-områdene, som gav helsehjelp, skolegang og mat. Jeg fikk også en filippinsk venninne som jeg startet opp et senter for jenter i prostitusjonsmiljøet sammen med. Hun driver det ennå.
Etter bare ti måneder bestemte vi oss for å flytte hjem igjen til Bergen. Hjemlengselen ble for stor og det var vanskelig å følge opp skolen for min sønn når alt var på engelsk. Men vi er alle glade for at vi fikk muligheten til å bo så lenge i Filippinene. Vi har gode minner for livet derfra. Vi har vært nede å besøkt venner og kjente to ganger etter vi flyttet hjem igjen. Bildet er fra en ferietur vi hadde til Boracay, en herlig liten øy en kort flytur fra Manila.
Jeg hadde en drøm om å få oppleve nyttårsaften i Singapore. Og det fikk jeg nyttåret 2007-2008. Det var helt magisk. Alt fyrverkeri var offentlig. Over 200 000 mennesker samlet seg ved elven midt i byen for å se på fyrverkeri. Det har blitt to til turer til Singapore etter dette. Jeg elsker det lille landet. Utrolig mye å se her av både arkitektur og natur. Står høyt på listen min over land jeg vil tilbake til 🙂
En av gangene jeg besøkte Filippinene mellomlandet vi i Brunei. Et lite land som er omsluttet av Malaysia på øye Borneo. På en dag fikk vi sett utrolig mye av landet. Vi var i den berømte moskeen i hovedstaden Bandar Seri Begawan. Kuppelen er av 24 karat gull. Det ble også et besøk på palasset til sultanen av Brunei. Guiden skrøt av han og kunne fortelle at han hadde alle ministerpostene i landet. Høres ut som en med voldsomt kontrollbehov, tenkte nå jeg 😀
Det ble også tid til en båttur for å besøke en vann-landsby. Her fikk vi komme inn til en gammel dame som tok imot turister. Hun laget litt suppe til oss og gav oss te. Vi satt å smilte og nikket til hverandre. Hun kunne ikke et ord engelsk. Men et kjempehyggelig besøk likevel.
I 2013 var jeg på rundtur i Vietnam. Da reiste jeg med en gruppe. Vi starte i Hanoi i nord og endte opp i Ho Chi Minh i sør. Det var en drømmereise med båttur i Halong bukten. sykkeltur blant rismarkene og som på bildet, en rotur i Mekong deltaet. Vietnam kan anbefales.
Jeg var også på Bali i Indonesia sammen med en venninne i 2013. 10 dager med etterlengtet sol og strand. Vi var også på noen dagsturer rundt på Bali selvfølgelig og så på alle de fantastiske templene og risterassene. Bali er virkelig helt unikt. Jeg kunne vært der mye lenger.
Malaysia og Kuala Lumpur sto for tur i 2014. Her reiste jeg for første gang helt alene til et fremmed land i Asia. Det gikk velig fint og jeg hadde to herlige uker her. Ene uken reiste jeg med buss over hele landet, fra Kuala Lumpur til en øy som het Penang. Da først oppdaget jeg hvor muslimsk landet var. Alle damene gikk heldekket i svart både på stranden og ved bassenget på hotellet. Men det så ikke ut som noen brydde seg om at jeg solte med i bikini ved bassenget. På stranden gikk jeg bare på tur og dekket meg litt mer til.
Kuala Lumpur var en fascinerende by. Veldig internasjonal, her finner man både vestlige og asiatiske butikker og resturanter. Bildet av Petronas tårnene er tatt på kvelden. Jeg har faktisk ikke gjort noe med bilde, lyskasterne på bakken gjorde at det ble et veldig spesielt lys.
Vinteren 2015 måtte jeg bare komme med bort fra kulden i Norge igjen. Da ble det Kambodsja. En venninne hang seg på og vi fløy til hovedstaden Phnom Penh. Der var vi et par dager før vi tok båt opp Tonle Sap elven helt til Siem Reap. Her fikk vi besøke de store tempel-byene Angkor Wat og Angkor Thomb. Det følelsen av å gå inne på tempelområdene kan ikke beskrives. Det er noe av det vakreste jeg har sett. Ennå angrer jeg på at jeg ikke tok meg bedre tid. Jeg skulle satt meg ned der og bare tatt inn all skjønnheten. Kanskje en annen gang. Etter noen dager i Siem Reap tok vi buss helt ned til kysten, til en by som het Sihanoukville. Her ble det soling og bading de siste dagene. En fantastisk tur og et fantastisk land. Og når man tenker på historien til landet er det helt utrolig at de virker så åpen og gjestfrie.
Det var litt om mitt paradis på jord. Jeg har selvfølgelig skrevet mer tidligere i bloggen, så det er bare å ble bakover.
Det er nå to uker siden jeg kom hjem fra Taiwan. Har ikke hatt tid til å oppsummere før nå. Jeg gikk en uke på jobb og reiste rett til Kristiansand med min datter og mine to barnebarn. Det er travelt å være reiseglad :-). Jeg er flere døgn borte enn hjemme (medberegnet turnusjobbingen også selvfølgelig)
Men nå er jeg er uke hjemme altså før uken min på jobb igjen.
Taiwan, eller Repubikken Kina som det offesiellt heter har eget styre og egen valuta. Men likevel er det ikke mange nasjoner som anerkjenner det som et eget land. De i Taiwan mener det selvfølgelig, men Kina mener det tilhører de.
Uansett, så tenker nå jeg at jeg har vært i et nytt land i Asia 🙂 Det er alltid spennende å reise og se nye steder. Men Taiwan blir ikke et av Topp 10 landene mine.
Jeg fikk jo ikke sett veldig mye av landet, så det kan jo være jeg ville ombestemt meg hvis jeg hadde reist litt mer rundt. Jeg hadde jo lyst å reise rundt øyen, men pga litt for dårlig forberedelse fikk jeg ikke tak i togbilletter. De skulle visst forhåndsbestilles.
Men jeg ble nå veldig godt kjent i gigantbyen Taipei da. Her står jeg i øverste etasje i skyskraperen Taipei 101 og ser utover byen.
Taipei 101 var verdens høyeste bygning i nesten ti år.
Taipei er en moderne og flott by. Shoppingmulighetene er uendelig.
Av de 12 dagene jeg var på tur var jeg 6 hele dager her i byen. Ble litt lei av trafikk og støy da, selv om det var langt i fra en av de travleste byene i Asia. Og ikke er det overbefolket heller. Jeg kunne lett finne en benk eller resturant og sitte der nesten helt alene.
Det var mange nydelige bygninger rundtom i byen. Dette er det flotteste nasjonal-teateret jeg har sett noen gang.
En liten "port" inn til fredsplassen.
Her har de bygget et lite minne til en populær president 😀
Nattmarkedene er jo det som virkelig fikk meg til å skjønne at jeg var i Asia. Gatemat og suvenirer over alt. Det var ikke mye jeg ønsket å smake på her. Her tilbereder de all mulig slags sjømat, utenom fisk. Ikke noe som fristet altså 😛
Pølser hadde de visst også. Var litt skeptisk til de også jeg.
Det var nattmarkeder flere steder i byen. Fra kl 19 og utover kom det fler og fler matstasjoner og folk. Det er på det travleste rundt 11 tiden på kvelden. Det største og mest kjente heter Shilin Nightmarket. Det må besøkes når man er i Taipei. Spennende å gå rundt her. Det holdt å se og lukte for meg 😀 De fleste smaker litt også.
Han her traff jeg også. Sur som vanlig!
Og midt mellom høye hus dukker det av og til opp templer. Vakkert!
Her er menyen jeg overlevde på når jeg var her. Rettikoppen-nudler, sjokolade og Cola Zero. Jeg prøvde noen resturanter, men synes ikke maten var spesiell god. Det er mye sjømat selvfølgelig, men også endel kylling de spiser her. Kall meg kresen, men kylling med skinn og bein er ikke godt kokt i en gryte. Jeg er nok bortskjemt som tar kyllingfilet i asiatisk mat.
Jeg hadde tre dager i en liten fiskelandsby helt oppe i nord. Yehliu het den lille byen som hadde to gater og bare fiskeresturanter.
Jeg kan ikke klage på at maten ikke var fersk på resturantene ihvertfall. Jeg prøvde stekt ris med reker her. Risen var nesten vassen grøt og rekene var såvidt vært borti varmen. Og null krydder. Kun soyasaus. Nei, jeg gikk tilbake til 7eleven og nudlene mine 😀
Jeg hadde en flott dag i GEO-parken i Yehliu. Det er utrolige kunstverk naturen kan skape.
Det var også en fin tur jeg hadde på elefant-fjellet i Taipei. 183 meter over havet rett opp hundrevis av trapper. Utsikten var jo ikke den beste denne dagen, men det var deilig å komme seg litt ut i natur.
Mens jeg var her hadde jeg alt fra 32 grader og helt ned til 16 grader
Siste dagen jeg var her gikk jeg enda noen tusen skritt rundt i byen. Jeg fant en nydelig park hvor jeg satt meg ned å så på fuglene. Det var flere forskjellige typer hegrer og ender. Daan-parken het den. Det var flere her med kikkert og svære kameraer som studerte fuglelivet.
Tilsammen hadde jeg 12 dager på tur. 3 dager å reise til og fra, 3 dager i Yehliu og 6 dager i Taipei. Taipei føler jeg at jeg fikk se nok av, men skulle gjerne sett nasjonalparkene og fjellene lenger sør. Som sagt så er det alltid spennende å komme til nye og ukjente steder. Men er sånn passe fornøyd med denne turen. Hadde flere snakket engelsk, maten vært god og jeg hadde fått sett mer av landet, så hadde det vært en fantastisk tur 😀
Været er akkurat som en vanlig sommer hjemme i Bergen. Mandag var det over 30 grader og strålende sol. I går (onsdag) da jeg kom tilbake til Taipei var det 16 grader, litt vind og regn.
Det ble ikke noe utflukt på meg da. Jeg gikk heller litt rundt på et par av de mange kjøpesenterene som er her.
Taipei må jo være en shoppers paradis. Det er alle mulige butikker her. Fra dyre merker som Prada og Michael Kors til alle de butikkene vi kjenner i Norge, Zara, Gap og til og med H&M.
101 Mall var et eksklusivt kjøpesenter med bare dyre merker, så jeg gikk bare rett igjennom.
Det er butikker og markeder overalt. Til og med på noen undergrunnsstasjoner har de laget til kjøpesenter.
Det er siste dagen min her i dag. Tiden har gått veldig fort. Og jeg føler vel at jeg ikke har fått gjort det jeg ville. Hadde jo lyst til å komme meg litt nedover i landet. Men jeg fikk ikke tak i togbilletter. Hun som har planlagt denne turen har gjort en elendig jobb 😛 (meg selv altså). Jaja, man lærer noe hver gang man reiser. Pittelitt mer planlegging til neste tur, kanskje 🙂
Flyet mitt går ikke før i kveld. Så da vil jeg bare gå rundt i byen enda en gang. Shopping er ikke min favoritting, men jeg kan nå se om jeg finner noe til barnebarna.
