Det går jo ikke an å sitte hjemme å vente på finværet denne sommeren. Nå var det på tide å ta turen over Vidden. En tur fra Ulriken til Fløyen har i Bergen. Jeg har avlyst den flere ganger i år pga dårlig vær.
Det så jo ganske bra ut da jeg tok bussen fra byen og opp til Haukeland, men allerede når jeg kom opp på toppen på Ulriken begynte det å regne.
Dette var jo bare duskregn, så det ville nok gå over.
Jeg gikk innover Vidden og var veldig fornøyd med at jeg endelig hadde komt meg opp her.
Etter å ha gått i en times tid, begynte det å silregne. Da var det ikke noe gøy lenger, men jeg var optimistisk og tenkte at dette ville gå over.
Det gjorde ikke det….
Jeg begynte å angre på at jeg gikk denne turen. Det er ikke ofte jeg har gått her, så jeg er ikke veldig kjent. Ikke kunne jeg se noen av mastene på hverken Ulriken eller Rundemanen så jeg ante ikke hvor jeg befant meg i løypen. Det er faktisk et par år siden jeg gikk her og husket ikke hvor lang tid jeg brukte over heller.
Etter et par – tre timers gange fant jeg ut at jeg nok aldri kom til å bli noe fjellvandrer. Det er greit med en tur på et av byfjellene i litt regn. Men en vandring over Vidden skal gjøres når det er 20 grader, sol fra klar himmel og lett bris. Punktum 😀
Heldigvis er stiene godt opptrakket og jeg kunne se fra en varde til neste stort sett hele tiden. Jeg bare håpet at været ikke skulle bli verre.
Jeg spøker ofte med at når jeg blir gammel og mett av dager, skal jeg gå en lang tur i fjellet…. Men jeg hadde ikke tenkt at den dagen var nå 😀
Jeg kom meg over Vidden. Endelig kunne jeg se masten på Rundemanen. Og til og med noen folk som gikk foran meg. Hadde de gått der hele tiden?
Jeg nådde de igjen og spurte om de hadde hatt en fin tur.
“Helt forferdelig” svarte de. Like fjellvandt som meg altså 😀
Den personen som har funnet på ordtaket “Ut på tur, aldri sur” er kanskje bare på tur i solskinn. Kan ikke være helt enig ihvertfall.
Det var deilig å komme hjem til en varm dusj.
Jeg brukte 4 1/2 time fra Ulriken til jeg var hjemme i stuen min. Da gikk jeg veldig forsiktig nedover de bratteste partiene. Var redd for å skli på de gjørmete og glatte steinene. Hadde jeg vrikker foten eller et eller annet og blitt liggende i en steinrøys helt alene DA hadde jeg blitt ennå surere.