Nå har jeg hatt meg en fin kveldstur på fjellet. Gått opp Stoltzekleiven, bort til Fløyen og ned igjen Fløysvingene. 2. kvelden på rad jeg tar den turen. Det er så herlig å gå ute i naturen. Det har alltid vært mitt “fristed” , så lenge jeg kan huske tilbake. Fra jeg var en ganske liten jente pleide jeg å gå i skogen eller på fjellet alene å tenke. Når ting ikke var greit hjemme, og det var det jo sjeldent, var jeg et eller annet sted ute i naturen. Drømte om et vakkert hjem og en familie som snakket sammen og var glad i hverandre. Jeg ble mobbet mye på skolen da jeg var liten, da forsvant jeg også ofte og gikk ut i skogen ikke så langt fra skolen. Jeg likte å gå for meg selv, studere fugler og blomster, å tenke. Jeg kan ikke huske at jeg var lei meg, nei tvert imot så er dette gode minner. Alt naturen har gitt meg av trøst og positive tanker.
Jeg begynte tidlig å gå på ordentlige fjellturer med min morfar da jeg var liten. Og det er noe jeg er så takknemlig for i dag. Han lærte meg å sette pris på alt det vi har rundt oss her på Vestlandet. Jeg har prøvd å gi det videre til mine barn igjen, men ikke med like stort hell kanskje. De er ikke blitt avhengig av disse turene slik som jeg.
I dag tenkte jeg på at egentlig skulle jo jeg ha vandret i Nord-Spania nå. Skulle gått der å meditert over livet og hva jeg må korrigere, gjøre mer av/mindre av. Hva vil jeg bli når jeg blir stor? Hvor vil jeg bo? Vil jeg være singel eller ikke? Må man ta èt valg og holde på det resten av livet? Er jeg lykkelig nå eller er det noe som mangler? Blir vi mennesker noengang “fornøyd”? Gikk forbi et butikkvindu tidligere i dag forresten, da så jeg et skilt der det sto “Lykke er ikke noe du finner, men noe du skaper” . Helt sant……Og når man har gått i nesten to timer og tenkt på alt dette, så føler man seg faktisk veldig lykkelig og akkurat nå savner jeg ingenting 
Og så unnet jeg meg en kopp med kakao og litt is da jeg kom inn fra regnet … Enda mer lykke
