Før jeg reiste, assosierte jeg Nepal med naturkatastrofer, fattigdom og menneskehandel. Jeg trodde jeg ville møte et land og et folk i desperasjon og dyp nød. Mennesker som hadde mer enn nok med seg selv og sin egen overlevelse. Jeg så for meg at det lignet en del på det jeg opplevde i India. Mange tiggere i gaten, søppel og skit alle steder, mange forkrøplete mennesker og en litt aggressiv stemning.
Ja, sånne forestillinger kan man faktisk ha før man reiser til et nytt land. Jeg gruet meg faktisk litt for hva jeg kom til å se og oppleve. Og likevel valgte jeg å reise :-D. Det er jeg veldig glad for. Jeg opplevde nepalesere som utrolig vennlig og omsorgsfulle. Ikke bare mot meg som turist, men mot hverandre. Når jeg satt forskjellige steder (busser, cafeer eller torg) studerte jeg menneskene rundt meg. De smiler når de henvender seg til fremmede, reiser seg på bussen for eldre eller mødre med barn, ungdommer klapper små barn på kinnet og de ler mye sammen. Hjelpsomme er de også. Hver gang jeg tok en buss var det alltid noen som spurte hvor jeg skulle og viste hvor jeg måtte gå av.
Tålmodig og overbærende var de også. Man hører ikke ofte at en nepaleser klager. Hvis det er noe som ikke fungerer sier de bare; “What to do?”, med et smil (noen ganger et lite oppgitt smil)
Her tar jeg en minibuss inn til sentrum. Det er flere som står i bilen. Og så bare ler de når “innkasteren” vil ha flere inn. Vi hadde nok ikke funnet oss i dette i Norge.
Det var noen spennende uker jeg hadde i Nepal og jeg føler jeg har fått opplevd mye.
Her er fra en av de første dagene mine i Kathmandu. Vi gikk på oppdagelsesferd på et marked. Selv om man blir helt ør i hodet av alle inntrykkene og støyen så er det jo veldig morsomt.
Jeg har ikke tall på hvor mange templer jeg har sett. Her er ihvertfall en av de største stupaer i verden. Boudhanath stupaen. Under rehabilitering.
En annen stupa var ape-tempelet Swayambhunath. Nesten make, bare mye mindre. Det var en gøy og tøff tur opp noen hundre bratte trapper. Her var det små aper som hoppet rundt. (Har blogget tidligere om turen, så bla gjerne bak i arkivet)
Utsikten fra Swayambhunath. Kathmandu er en ganske svær by altså.
Her er noen av apekattene. Det er mange nydelige detaljer på templene. Også dørene og takene på vanlige hus kan ha gamle tradisjonelle utskjæringer. Blir ikke ferdig med å se her.
Thamel er turisområdet i Kathmandu. Mange små gater med små butikker som er overfylt med varer. Her kan du shoppe alt du trenger av trekking-utstyr og suvenirer. Det virker veldig kaotisk, men området er ikke veldig stort, så du finner alltid tilbake til den gaten du begynte i (til slutt)
Så var jeg plutselig på den økologiske gården jeg skulle jobbe på. En liten familie tok imot meg. De skulle jeg bo hos mens jeg jobbet her.
Jeg luket i åkrene og samlet avgall til å lage kompost av.
Om jeg gjorde veldig mye nytte for meg vet jeg ikke, men nå har jeg nå ihvertfall gjort det også 🙂
De var veldig glad i orange blomster. Der det var plass utenom i åkrene hadde de plantet blomster. Vakkert da.
Ellers dyrket de forskjellig sitrusplanter, poteter, ris, urter, kaffe, guava, mais og sennepsplanter. Sikkert mer også som jeg ikke fikk med meg.
Datteren på gården tok meg med til landsbyen Banepa en dag og viste meg rundt. Jeg hadde jo vært uten Internett i flere dager oppe på fjell-gården. Hadde sterke abstinenser.
Hun var en sprudlende ung jente på 14 og vi ble gode venner den tiden jeg var på gården.
Vakkert å se risterasser oppover fjellsiden.
Her er eneste lekeapperatet jeg så i Nepal. De bygget disse huskene overalt når det var festivaltid. En av helgene jeg var det var det Dawali, eller lysfestival som de kalte det. Den varte i 4-5 dager og de hedret forskjellige guder, dyr og familiemedlemmer hver dag.
Jeg ble rastløs etter en uke på gården og hadde lyst til å se mer av Nepal. Bonden foreslo at vi skulle ta en vandretur i fjellene. Jeg betale han 50 dollar pr. dag for å være guiden min.
Vi tok jeep til en liten by som het Charikot, fire timer østover fra Banepa. Herfra skulle vi gå opp til 3840 moh. Første dagen kom vi oss opp til 3500 og måtte overnatte på et gjestehus. Vi hadde brukt over 5 timer på turen og tåken kom sigende. Og sammen med tåken kom også kulden.
Vi begynte å gå mot toppen Kalinchowk før klokken 5 neste morgen, for å rekke soloppgangen. Selv om det bare var 340 høydemeter til å gå hadde jeg ikke sjangs. Det er tungt å gå opp bratte trapper når det i tillegg er over 3000 meter. Jeg brukte litt over en time. Utsikten var helt utrolig herfra, selv om jeg ikke fikk med hele soloppgangen. Vi ser hele Himalaya herfra.
Nå står jeg i et hindu-tempel å tar bilder. Her kommer mange for å tilbe hver uke, så det bor to “hellige” menn her fast.
Himalaya og Everest bader i morgendisen. Vakkert.
Utsikt ned til den lille landsbyen vi overnattet i.
I Norge har vi Trolltunga. Her i Nepal har de Dragehodet. Jeg ville ikke gå ut på den. Men jeg har sett bilder av folk som har stått der.
De siste dagene var jeg tilbake i Kathmandu. Jeg var to dager i en barnehage å deltok litt med undervisning. Ellers var jeg bare turist. Siste helgen hadde jeg leid meg et hotelrom. Jeg var ganske sliten etter å ha vært rundt så mange folk hele tiden og opplevd så mye. Det var utrolig deilig å bare være alene og ta det helt med ro da.
Her besøker jeg Patan Durbar Square. Den eldste hinduistiske byen i verden.
Å jobbe som frivillig er en spennende måte å reise på. Man får jeg vært med på ting som man ikke kunne planlagt på egenhånd. Men akkurat det å være sammen med 15-20 tenåringsjenter på huset i Kathmandu første uken, ville jeg ikke gjort igjen.
Hvis jeg skal jobbe frivillig igjen noe sted vil jeg ha kontakt direkte med de jeg skal jobbe med tenker jeg.
Men uansett er jeg veldig glad for å ha fått vært med på dette.
Nepal var mitt 16. land i Asia. Land nr 61 totalt.
Om bare to uker reiser en venninne og jeg på juletur til Vilnius i Litauen. Land nr 62 😉
#nepal #kathmandu #banepa #fjelltur #everest #himalaya #frivilligarbeid #goexplore #reiseralene #asia #reise #ferie #verdenrundt #wanderlust
