De første ukene skulle vi bare gjøre oss kjent i Manila og klare å komme oss rundt. Alt var bare så spennede og nytt. Heldigvis snakker de fleste engelsk der, så det er lett å kommunisere med folk. Min datter og jeg ville likevel lære oss tagalog (filippinsk) fordi det var veldig mangen av de fattige som ikke hadde gått på skole og derfor ikke lært seg engelsk. Vi hadde privattimer to ganger i uken. Det var sykt vanskelig synes vi, men vi forsto nå mer og mer av det som ble pratet om. Vi prøvde å lese aviser og bare se på filippinsk TV og stoppet ofte å snakket med noen tiggere ikke langt fra der vi bodde. Det var da vi ble kjent med Jenny og Ricky, et ungt par som sto med motorveien utenfor kjøpesenteret hver eneste dag og tigget. De hadde tre barn med seg, Rickyman, Jessica og Rickyboy :-D. Vi hadde mye kontakt med de det året vi bodde her og lærte de ganske godt å kjenne. De hadde fått sitt første barn (Rickyman) da hun var 13 år. De var egentlig fra landsbygden et stykke utenfor Manila, men det var ikke jobber til de så de flyttet til byen. Den vanlige historien om hvorfor folk flytter til byene og kanskje opplever å bli enda fattigere.
Noen uker så vi de ikke på veien. Vi pleide alltid å kjøpe noe ris og frukt som vi gav de. Da de var tilbake en dag, hadde de ikke med seg Rickyman. De fortalte han hadde vært syk og døde. Han var bare 6år. Selvfølgelig hadde ikke de hatt penger til sykehus og medisiner til han, noe som desverre skjer så alt for ofte her nede. Det er offentlige sykehus som er gratis for de fattigeste, men de gir ikke ut medisiner, det må pasientene kjøpe selv, så da er det jo ofte lite hjelp man kan gi.
Det gikk enda noen måneder og vi holdt kontakten. En dag fortalte hun at hun var gravid igjen. Dette var 5 barnet hennes og hun var så vidt fylt 20 år. De to eldste var død (Rickyman og en jentebaby) og de to yngste var med i gaten å tigget hver dag. Men hun strålte over hele fjeset når hun fortalte det og faren Ricky sto ved siden av og var kjempestolt. Hvis de fikk en jente skulle hun hete det samme som min datter. Vi hjalp familien med litt midler, så de slapp å ta med seg barna på gaten og moren kunne slappe litt av nå når hun gravid. vi holdt kontakten hele tiden, men vi reiste tilbake til Norge før hun fødte. Da vi skulle ned der noen måneder senere på besøk, traff vi de tilfeldig. Og vi fikk se den nydelige lille jente babyen, som ble kalt Celine. Det var en stor dag for oss alle. Men så mistet vi kontakten igjen da vi reiste hjem og jeg har lurt på så mangen ganger hvordan det går med denne familien. Skjønne mennesker jeg aldri vil glemme……….
Her er familien på besøk hos oss, for å låne dusj og få på seg rene klær. Lille Rickyboy har fått kaffe og det elsket han 😀
#Manila #Filippinene #frivilligarbeid #reise
